onsdag 27. november 2013

Free your mind!

Free your mind!
Nordøstre del av Kina, med sine spesialiteter som får deg til å tenke at det kanskje er like greit at de fleste menyene kun finnes på kinesisk, er kanskje ikke først og fremst kjent for sin spesielt høye standard når det kommer til dyrevelferd. Derfor svarte jeg et ganske kontant nei på spørsmålet fra dagens guide, Mr H, på om vi skulle ta en tur i den lokale, åpenbart ganske slitne, dyrehagen. Men, mutters alene i en av verdens mer folkerike avkroker så dilter man etter guiden, som forventningsfullt betaler sine 10Kr for å få se tigeren og løven som på de falmede maleriene ved inngangen vandrer rundt blant busker og trær.

Selv blir jeg bare mer og mer nedtrykt. Selv om jeg innerst inne nok visste bedre, er denne typen dyrehager, med knøttsmå og skitne bur, med gitter, betong, og i beste fall en vannskål, noe jeg håpet hørte til historien. Et klipp i billetten, og vi slipper inn i et hus på kanskje 7x7m som, på tross av at det fremstår som et fangehull, virker å være hjemmet til de to giraffene. Det står en bøtte med vann og ligger et par visne kvister på det møkkete betonggulvet. Publikumsdelen er delt av med kraftige stålrør, og det er gitter foran de to vinduene. Den ene av giraffene, Raffen, vandrer frem og til bake. Stopper og ser ut gjennom vinduet før han tar en ny runde.

søndag 24. november 2013

Suse over nylagt is

Suse over nylagt is
Dersom det skulle gått noen hus forbi at turskøyting er en aktivitet jeg setter pris på, så beklager jeg det virkelig. Jeg prøver i alle fall, så ofte som jeg bare kan, å formidle den fantastiske opplevelsen det er å feie i høy hastighet over store blanke isflater, under en knallblå himmel. Men mitt ønske om å formidle denne følelsen i gjennom et foto har stort sett endt opp i bilder jeg har valgt å ikke vise frem.

Refleksene i stålis har alltid fascinert meg. Overflaten er blank, men de små ujevnhetene bryter lyset på en måte som fascinerer meg. På gårsdagens tur oppdaget jeg også at de små iskrystallene som oppå isen, i kombinasjon med moderat lukkertid gir en opplevelse av fart. Så i dag fortsatte jeg der jeg slapp. På vei over Åmodtdammen setter jeg litt ekstra fart for å komme foran, og få sola og himmelen riktig plassert i bildet, snur meg på skøytene og fortsetter bakover mens jeg bøyer meg ned. Jeg prøver å tenke på hvor overgangen mellom bena og skøytene kommer, siden jeg vet at det vil skape trøbbel når bildet skal snus etterpå, og rekker så vidt å  skyte et par bilder før 50mm-en jeg har på kameraet blir for trang.

Utfordringen med å vise frem bilder er at følelsene et bilde skaper er så avhenige av referansene til den som ser bildet. Dette er på mange måter et bilde av en uskarp skikkelse foran en blå bakgrunn, skjemmet av en masse hvite streker. Likevel valgte jeg dette fordi jeg opplever at det uttrykker den opplevelsen jeg har når jeg, på en strålende vinterdag, suser over nylagt is. Så får tiden vise om det kun er på grunn av mine egne referanser, eller om det også kan formidle denne opplevelsen til andre.

fredag 25. oktober 2013

På tur med Neoadventuretravels

En klar dag ved elven gjennom Jilin
Lyden av vekkerklokken river meg ut av dyp søvn. Jeg spretter opp, litt overrasket over at jeg har sovet, noe jeg ikke tok som en selvfølge da jeg satte vekkerklokken på 0410 noen få timer tidligere, men først og fremst spent. I går lå smogen som et lokk over Jilin, en liten millionby nordøst i Kina som ikke er kjent for stort annet enn å være et nødvendig stoppested på veien til Changbaishan naturreservat. Kontakten vår, Dean, fortalte oss at motorveien mot flyplassen hadde vært stengt mesteparten av dagen, og hvis dette gjentok seg i dag så ville han gi sjåføren beskjed om å kjøre oss til togstasjonen slik at vi kunne ta det første toget kl 0700, litt knapt til å rekke flyet vårt kl 0800, men han beroliget oss med at dersom forholdene fortsatt var slik, så ville det ikke gå noen fly heller.


Kvelden før ble ikke akkurat som planlagt heller. Jobben var vel utført, kunden virket fornøyd og alt virket som det skulle. Planen var en liten middag, en øl, og så en tidlig kveld, slik at vi skulle rekke å få oss litt søvn før vi må stå opp. Jeg er akkurat ferdig med å tappe meg et varmt, deilig bad i suiten jeg måtte flytte til fordi myndighetene tok fra oss rommene våre. De trengte dem visst til en konferanse. Hans, min kollega, som den siste dagen ikke hadde snakket om annet enn hvor mye han gledet seg til å dra hjem, banker på døren. Han forteller at han har fått en epost med beskjed om at flyet vårt i morgen tidlig er kansellert, med beskjed om å ringe et lokalt nummer for å få booket om. Mens han står og snakker så ringer reisebyråer meg og gir meg samme beskjed, men de forteller samtidig at de har booket meg over på et fly fra et annet selskap som går en halvtime senere. Ingen problem, jeg vil fortsett rekke flyet fra Beijing, og komme meg hjem.

søndag 6. oktober 2013

Høst i skogen


Det er høst i skogen. Selv om solen skinner så er det et skarpt drag i luften, men det er ikke verre enn at vi fikk gjort unna det som sannsynligvis ble den siste høneblunden i varmen fra solen. Fortsatt litt fortumlet etter å ha blitt vekket av det kalde draget i lufta i det solen forsvinner bak åsen, ser jeg at disen er i ferd med å sige innover fra Østbyputten, og legge seg over Åmodtdammen som små dotter. Solstrålene, som, brutt opp av løvverket, skaper striper igjennom disen er et flott skue, men mens jeg tar noen bilder innser jeg at grå som den er, er tåke et vanskelig motiv å fange. Det jeg trenger er åpenbart en forgrunn som skaper en både konseptuell og visuell kontrast til det grå. Med kun en 50mm for hånden, og følelsen av hastverk, må jeg klare meg med den lille odden vi ikke satte oss på fordi noen andre hadde gjort det før oss. Jeg plasserer den til høyre i bildet slik at stripene av sol leder blikket mot den igjennom den primære diagonalen. Refleksene fra solen i nedre venstre hjørne danner sammen med linjen av trær oppe til høyre en ny diagonal som leder blikket inn i bildet igjen. Følelsen av tåken som legger seg skapes av kontrasten mellom de skarpe og de uskarpe delene av bildet, samtidig som det skarpe sollyset får frem den litt surrealistiske og overkordiske stemningen det er å få lov til å være tilskuer til slike plutselige, og ofte uventede, skifter i naturen.

søndag 29. september 2013

Verdens beste eplekake


Ingredienser

3 epler, type norske
En håndfull hakkede nøtter
En håndfull tørket frukt eller rosiner.
En  god klatt smør
En god klype sukker
Litt kanel

Fremgangsmåte

Smelt smøret i pannen, fortrinnsvis over bål, men  primus kan brukes dersom en ikke har et bål for hånden. Tilsette  eplene, skåret i båter, sukker, kanel, nøtter og tørket frukt. Rør rundt slik at smøret siver inn i alle kroker og kroker. Kaken er ferdig når eplene er nesten møre. Serveres sammen med nykvernet presskannekaffe og spises med gaffel direkte fra pannen.

søndag 22. september 2013

Oslo marathon


Oslo marathon. Står ved den siste svingen før mål, akkurat der det går opp for Andreas at han faktisk vil klare å komme seg til mål. Hva vet vel jeg om hvor mange timer du har brukt på å grue deg, trene, glede, og forberede deg til denne dagen. Men blikket ditt viser at på tross av at det kostet, så har du nådd målet du satte deg, og det står det respekt av. Takk for at du viste meg det, Andreas!

tirsdag 10. september 2013

Søstervær

Til Søster

Det er 7. september. Været i sommer har været vært så god at soltrøtte nordmenn har blitt tvunget til å finne noe annet å klage på, noe som, i verdens rikeste land i 2013, kan være utfordrende nok. Etter som stortingsvalget nærmet seg og temperaturen, både på været og på valgkampen, bikker nedover så var jeg, i forkant av KROP sin årlige høsttur til Hvaler, klar for at sommeren var over. Med tanken om at det er best å være forberedt pakker jeg med meg både tørrdrakt, lue og hansker, selv om en titt på værmeldingen tidlig i uken planter en spire av håp. Sol og nesten ikke vind. Tenk om vi kunne klart å komme oss til Søster?

torsdag 29. august 2013

Det var en gang en skole


Mens alle gleder seg til den nye skolen rusler jeg rundt det avsperrede området og tenker på all leken og latteren som er byttet ut med maskiner, containeren og hull. Et stort gapende hull, midt i hjertet til Blystadlia.

Jeg vil fly!

Jeg vil fly!

I forbindelse med den aktuelle saken, der en kvinne går til sak mot organisajsonene som drev internatskolen der hun ble seksuelt misbrukt, dukker det opp minner og et bilde fra noen år tilbake. Denne er til alle som i møtet med hukommelsesløse og samvittighetsløse organismer legger hele sin kropp og sjel på vektskålen i forsøk på å oppnå det som virker så selvfølgelig. Stå på!

Jeg vil fly
Men greier det ikke
Mine fjær
er frosset til is

Solens lys
Nå tror jeg det slipper
Får jeg fly
Eller smelter jeg vekk

onsdag 19. juni 2013

Levende tro og varme fellesskap

«Levende tro og varme fellesskap» i Fjellhamar menighet
Første gangen jeg var i Fjellhamar kirke husker jeg at jeg ble litt satt ut av kirkerommet. Taket som holdes oppe av kraftige bjelker og veggene som er kledd med panel skaper en varm atmosfære. Lyset strømmer ned ovenfra og treffer alteret foran den oppstandne Kristus som stiger opp fra skaperverket som brettes ut over bakveggen. Samtidig gjorde det inntrykk å oppleve en menighet som tydelig uttaler sin målsetning: «Levende tro og varme fellesskap». Igjen etter gudstjenesten satt jeg altså et bilde i hodet  av Gud som møter mennesker igjennom en helt vanlig gudstjeneste.

tirsdag 21. mai 2013

Ut av tåka

Ut av tåka

Bakgrunnsmusikken blir levert av en åpenbart stor dieselmotor i det jeg, sammen med noen venner fra KROP padler sørover langs Drøbaksiden av Håøya. Plaskregnet har akkurat gitt seg, men tåka ligger tett. Himmelen går i ett med sjøen. Vi holder oss naturligvis nær land. Å diskutere vikepliktsregler med de store gutta på sjøen er noe ingen ønsker. Sverre, som padler litt foran meg, stopper opp og peker mot den hvite horisonten. Bortsett fra tåken så ser jeg ingen ting, men plutselig ser jeg konturene av Kielfergen som velter ut av tåken.

Selv om vi vet at vi er godt utenfor båtleden så skaper dette øyeblikket en opplevelse av å være liten og sårbar som jeg ønsker å formidle. Uvitende får Sverre, som nå har stoppet opp et lite stykke foran meg, jobben som forgrunn og kontrast. Men han er for langt foran til at komposisjonen kan bli riktig. Kameraet ligger fortsatt trygt og tørt i det vanntette skottet, og jeg vet at jeg ikke har mange sekundene på meg før fergen er ute av tåken, og sjansen til et bilde spolert. Et par kraftige padletak gir meg den fremdriften jeg trenger, og mens jeg med roret styrer kajakken i riktig retning, famler jeg frem kameraet fra luka bak meg. Jeg trenger luften over fergen for å få med følelsen av himmel og hav som går i ett, og velger høydeformat mens jeg glir inn bak Sverre. Jeg passerer, og i det linjene mellom kajakken og fergen møtes tar jeg en håndfull eksponeringer. Så er det over. Komposisjonen er borte, fergen er ute av tåken, og Sverre begynner å padle. Men på minnebrikken ligger opplevelsen min av møtet mellom en liten mann i kajakk og en gedigen ferge der intetanende mennesker nok allerede var i full gang med festen.

KROP : Kunnskapsbyen ro og padleklubb www.krop.no

onsdag 20. mars 2013

Den lys-, men ikke lenger løypeløse lysløypa over Blystadlia

Frøydis og Fant ned den lys-, men ikke lenger løypeløse lysløypa fra Blystadlia

Huskjøpere som flytter til Blystadlia på sommeren, etter å ha gjort sine grundige undersøkelser av nærområdet, spør gjerne etter en stund om hva det er med denne lysløypa som går over Blystadlia. I tillegg til at den har noen utforkjøringer som knapt kan sies å være for nybegynnere, så har den i mange år manglet både lys og løyper. Der dette med lys etterhvert har latt seg løse ganske greit med medbragt, så er vi, når det kommer til løyper, fortsatt prisgitt kommunal velvilje.

Dette bilder ble til en kveld for flere år siden. I mørket, og med en løypekjører som, ut ifra kvaliteten på løypene, kunne mistenkes for å ha tatt fredagskosen på forskudd, var opplevelsen av å suse ned bakkene, bak en løpsvillig hund, ganske spinnvill. Men, som ofte når de gode ideene ramler ned i hodet, så er ikke kameraet med, så da blir det med tanken.

Men denne tanken om dette bildet har aldri sluppet taket, selv etter at Fant flyttet bort, og jeg motvillig måtte innse at dette kanskje var en av de sjansene jeg hadde latt gå fra meg. Så hadde det seg slik denne uken at Fant var på besøk. Jeg var ferdig med skituren min, og fruen var på vei ut. Sola hadde akkurat gått ned, og lyste i ferd med å nå det punktet der det er mørkt nok til å være mørkt, samtidig som det er lyst nok til å fotografere. Vel vitende om at dette er den typen sjanser man ikke kan la gå fra seg, karrer jeg meg opp av sofaen og ut i skiløypa, der jeg etter en kort jakt finner en passelig sving i en bakke som gir meg et utsnitt jeg liker. Jeg komponerer bildet ut ifra hvordan jeg tror paret vil komme ned bakken, og tar noen prøveeksponeringer for å få bakgrunnslyset riktig. I mens jeg hører Frøydis og Fant kave seg frem til toppen av bakken justerer jeg blender og lukkertid til noe jeg tror vil gi en passelig bevegelsesuskarphet, og fyrer av et prøveskudd til med blitzen som skal fryse bevegelsene.

Klar, nesten. De suser forbi mens jeg fyrer av en serie. Balansen mellom forgrunn og bakgrunn blir ikke helt god, så jeg ber aller nådigst om å få et forsøk til. I den neste serien blir lyset bedre, men på tross av kameraets 8 bilder i sekundet, så innser jeg at det var ett av de bildene, som ikke ble tatt i mellom de som ble tatt, jeg skulle hatt. Tredje forsøk, jeg tenker at dette er grensen for antall ganger jeg kan be noen som ute på treningstur ikke en gang ville ha stoppet for Kongen om å klatre opp bakken igjen, og endrer strategi. Jeg fyrer av ett eneste bilde, og det sitter. Selv om det ikke endte opp slik jeg hadde sett det for meg, var det akkurat det bildet jeg hadde drømt om, nettopp fordi det formidler den opplevelsen jeg hadde da bildet ble til for mange år siden.

-Og for ordens skyld. Takk til Rælingen kommune som i år har kjørt opp løypene over Blystadlia på en eksemplarisk måte. Aldri har de vært så bra de årene jeg har bodd her.

tirsdag 12. mars 2013

Hvor nært er for nært, og hvor enkelt er for enkelt?

Is som brekker opp over en sten ved Årnestangen
Ute på tur fylles jeg ofte av en følelse. Naturen og landskapet oppleves som stort og mektig, kanskje i kontrast til meg selv, der jeg opplever meg som liten og sårbar. Jeg fylles av en overveldende undring over alt, som er akkurat som det er, og at jeg får lov til å oppleve, og undre meg over dette. Freden oppleves som et tegn på guddommelig nærvær, som et singulært punkt i det kaos som jeg til tider kan oppleve at verden er preget av. Med denne altoppslukende følelsen er det altså at jeg opplever å komme til kort i mitt søk etter motiver. Å skulle presse denne uendeligheten av tid og rom inn i et hundredels sekunds billedflate på 36x24mm oppleves som umulig. Samtidig opplever jeg jeg i forsøket en tilstedeværelse, som i seg selv er en grunn god nok til at jeg drasser med meg den alt for tunge fotosekken på den ene turen etter den andre.

Så i vissheten om at jeg, uansett hva jeg gjør, ikke kan klare å få med alt, at jeg ikke kan klare å yte den tid- og romløse opplevelsen full rett, har jeg ofte i stedet søkt mot den andre ytterligheten, og tenkt, -Hvor lite kan jeg ta med og fortsatt klare å formidle noe av den opplevelsen jeg sitter med? Vannet fra Glomma gjør at istykkelsen varierer voldsomt i Norges største ferskvannsdelta, ved Årnestangen. Isen som frøs til tidligere i vinter har blitt liggende på bunn etter som energihungrige østlendinger har sørget for at vannstanden i Øyeren har blitt tappet ned. En stein ligger på bunnen, og isen sprekker opp i et mønster rundt den, som treffer en streng i meg. To utsrakte hender, lys fra himmelen som møter en mørk jord. Et bankende hjerte. Jeg går nært, konsentrerer meg om linjene, refleksene, og antydningene av farger. Vissheten om at min egen opplevelse av å ta bildet i svært stor grad påvirker hvordan jeg ser det gjør at jeg reflekterer over om jeg går for nært til at noen andre enn meg selv vil få noe ut av bildet. Men jeg tenker at dersom jeg ikke en gang i blant går for nært, så går jeg ikke nært nok, og lar det stå til. Jeg tenker at vi ser vel egentlig bare det vi vil se, her, som i alle andre deler av virkeligheten.

Og min virkelighet er nettopp det, min.

mandag 28. januar 2013

«50 shades of gray» ved Nordre Skjælholmen


Himmelen er grå, snøen som falt i løpet av natten ligger som et mykt teppe over landskapet. Etter noen uker med kulde ligger sjøisen tykk i Bunnefjorden, men i dag er det bare et par minusgrader. Litt myk is og motvind gjør det likevel til en frisk og tung tur fra Ormøya og forbi Malmøya. Himmelen går i ett med den snødekte isen. Snøen i lufta gjør at den lille kontrasten som Nesoddlandet tilførte scenen er i ferd med å forsvinne.

Bak Nordre Skælholmen blir det med ett stille. Vi er i le for vinden. Langs land ser vi sporene etter tidevannet som løfter og senker det enorme isflaket, som dekker fjorden, slik at isen brekker opp langs stenene som ligger ute i vannet og friskt vann strømmer over isen som får et svakt grønnskjær. Jeg tar frem kameraet og prøver å fange stemningen igjennom linjene og formene i landskapet. Plutselig letter skydekket litt, og jeg ser antydninger til at over det hvite lokket er det fortsatt en sol, som om noen måneder vil forvandle landskapet til en symfoni av lys og farger, som selv de beste kamerasensorene vil ha problemer med å fange.

Utfordringen i dag er en helt annen. Filene jeg har med med meg hjem er grå. Ingen ting er hvitt, og ingen ting er svart. Jeg tenker at det var jo ikke dette jeg så. Det var ikke dette jeg opplevde. Selv om filen fra kameraet sier at snøen var skittengrå, så opplevde jeg den som hvit, kanskje med toner av blått i skyggepartiene. Den tilsynelatende grå isen langs land husker jeg absolutt med et grønnskjær, og solen som ikke helt klarte å trenge igjennom skydekket var i allefall hvit.

Det digitale mørkerommet skiller seg ikke stort ifra det analoge i at målsetningen med det som gjøres er å i størst mulig grad kommunisere opplevelsen og budskapet som ligger skjult i negativet eller billedfilen for den som betrakter sluttresultatet. Jeg skrur litt på noen knotter, prøver å være tro mot opplevelsen, samtidig som jeg må ta hensyn til begrensningene i mediet bildet skal kommuniseres på. Hvor godt resultatet er kan alltid diskuteres. I det digitale mørkerommet er det alt for enkelt å gå seg bort i det havet av muligheter som finnes, men der det i filene som blir presentert fra kameraet ikke ligger noen som helst intensjon om formidling, ligger det i allefall her et oppriktig ønske om å, igjennom både det som er gjort på kameraet, og etterpå, formidle noe av den stemningen vi opplevde i le for vinden bak Nordre Skælholmen.

tirsdag 8. januar 2013

Ved Slottsholmen på Vannsjø

Solen går ned ved Slottsholmen på Vannsjø

Noen turer er mer vellykkede enn andre, og det er ikke alltid at det er så mye som skiller den ene turen fra den andre. Der jeg, nesten friksjonsfritt, skøyter over den blanke isen på Vannsjø lar jeg meg fascinere over hvor lite det er som skiller en perfekt dag på isen fra en kald og selsom opplevelse, der i ytterste konsekvens både utstyr, forberedelse, kunnskap, samt psykisk og fysisk styrke blir satt på prøve. Selv om jeg er forberedt på det meste, så innbyr ikke dagens forhold, med 20cm, til annen bekymring enn hvor lenge det er til neste snøfall, som i løpet av en natt kan forvandle den blanke friksjonsfrie isen til en slapsegrøt som ikke innbyr til annet enn å lengte etter mildvær og regn. Siden skøyteisen ikke tar smålige hensyn, er det som kjennetegner turskøytere, i tillegg til evnen til å prioritere skøyteturer når isen er der, evnen til å i fellesskap finne, og dele, informasjon om hvor de beste isene til en hver tid er.

Derfor var det ikke noen stor overraskelse å møte Pollyanna, som sammen med de andre i Skiforeningens Turskøytegruppe sørger for at jeg alltid vet hvor den gode isen er. Solen har akkurat dukket frem under et lavt skydekke, og maler landskapet i varme farger. Framme ved Slottsholmen innser jeg utfordringen som ligger i å formidle den magiske stemningen med is, dryppende vann og solnedgang, som Pollyanna begeistret oppfordret meg til å fotografere. Jeg vet at faren er stor for at jeg går meg bort i det vakre, og kommer hjem med en masse intetsigende bilder, så jeg prøver å holde hodet kaldt. Himmelen må med. Det samme må isblokken. Jeg trekker mot venstre, ut i området med overvann, for å  la mest mulig av himmelen speile seg i vannflaten. Jeg sjekker isen en gang til før jeg går enda nærmere det rennende vannet. Det ville vært for dumt om jeg gikk igjennom i forsøket på å få med isblokken samtidig som jeg fikk linjene fra skyene til å reflektere i vannspeilet. Jeg eksponerer så lyst som jeg kan, uten at skyene blir brent ut, og vet at dynamikken i scenen er så stor at jeg må lysne forgrunnen litt i etterarbeidet for å klare å få frem min opplevelse av øyeblikket. Plutselig kjenner jeg at jeg er ferdig, at jeg allerede har tatt de bildene det er verdt å ta i dag. Solen har gått ned, og det er i ferd med å bli mørkt når jeg kommer tilbake til bilen.

NYTTIG INFORMASJON OM TURSKØYTING
Skiforeningens Turskøytegruppe
På Facebook
Rolf Utgårds bok: På Skøyter i Marka