Ved Slottsholmen på Vannsjø

Solen går ned ved Slottsholmen på Vannsjø

Noen turer er mer vellykkede enn andre, og det er ikke alltid at det er så mye som skiller den ene turen fra den andre. Der jeg, nesten friksjonsfritt, skøyter over den blanke isen på Vannsjø lar jeg meg fascinere over hvor lite det er som skiller en perfekt dag på isen fra en kald og selsom opplevelse, der i ytterste konsekvens både utstyr, forberedelse, kunnskap, samt psykisk og fysisk styrke blir satt på prøve. Selv om jeg er forberedt på det meste, så innbyr ikke dagens forhold, med 20cm, til annen bekymring enn hvor lenge det er til neste snøfall, som i løpet av en natt kan forvandle den blanke friksjonsfrie isen til en slapsegrøt som ikke innbyr til annet enn å lengte etter mildvær og regn. Siden skøyteisen ikke tar smålige hensyn, er det som kjennetegner turskøytere, i tillegg til evnen til å prioritere skøyteturer når isen er der, evnen til å i fellesskap finne, og dele, informasjon om hvor de beste isene til en hver tid er.

Derfor var det ikke noen stor overraskelse å møte Pollyanna, som sammen med de andre i Skiforeningens Turskøytegruppe sørger for at jeg alltid vet hvor den gode isen er. Solen har akkurat dukket frem under et lavt skydekke, og maler landskapet i varme farger. Framme ved Slottsholmen innser jeg utfordringen som ligger i å formidle den magiske stemningen med is, dryppende vann og solnedgang, som Pollyanna begeistret oppfordret meg til å fotografere. Jeg vet at faren er stor for at jeg går meg bort i det vakre, og kommer hjem med en masse intetsigende bilder, så jeg prøver å holde hodet kaldt. Himmelen må med. Det samme må isblokken. Jeg trekker mot venstre, ut i området med overvann, for å  la mest mulig av himmelen speile seg i vannflaten. Jeg sjekker isen en gang til før jeg går enda nærmere det rennende vannet. Det ville vært for dumt om jeg gikk igjennom i forsøket på å få med isblokken samtidig som jeg fikk linjene fra skyene til å reflektere i vannspeilet. Jeg eksponerer så lyst som jeg kan, uten at skyene blir brent ut, og vet at dynamikken i scenen er så stor at jeg må lysne forgrunnen litt i etterarbeidet for å klare å få frem min opplevelse av øyeblikket. Plutselig kjenner jeg at jeg er ferdig, at jeg allerede har tatt de bildene det er verdt å ta i dag. Solen har gått ned, og det er i ferd med å bli mørkt når jeg kommer tilbake til bilen.

NYTTIG INFORMASJON OM TURSKØYTING
Skiforeningens Turskøytegruppe
På Facebook
Rolf Utgårds bok: På Skøyter i Marka