Suse over nylagt is

Suse over nylagt is

Dersom det skulle gått noen hus forbi at turskøyting er en aktivitet jeg setter pris på, så beklager jeg det virkelig. Jeg prøver i alle fall, så ofte som jeg bare kan, å formidle den fantastiske opplevelsen det er å feie i høy hastighet over store blanke isflater, under en knallblå himmel. Men mitt ønske om å formidle denne følelsen i gjennom et foto har stort sett endt opp i bilder jeg har valgt å ikke vise frem.

Refleksene i stålis har alltid fascinert meg. Overflaten er blank, men de små ujevnhetene bryter lyset på en måte som fascinerer meg. På gårsdagens tur oppdaget jeg også at de små iskrystallene som oppå isen, i kombinasjon med moderat lukkertid gir en opplevelse av fart. Så i dag fortsatte jeg der jeg slapp. På vei over Åmodtdammen setter jeg litt ekstra fart for å komme foran, og få sola og himmelen riktig plassert i bildet, snur meg på skøytene og fortsetter bakover mens jeg bøyer meg ned. Jeg prøver å tenke på hvor overgangen mellom bena og skøytene kommer, siden jeg vet at det vil skape trøbbel når bildet skal snus etterpå, og rekker så vidt å  skyte et par bilder før 50mm-en jeg har på kameraet blir for trang.

Utfordringen med å vise frem bilder er at følelsene et bilde skaper er så avhenige av referansene til den som ser bildet. Dette er på mange måter et bilde av en uskarp skikkelse foran en blå bakgrunn, skjemmet av en masse hvite streker. Likevel valgte jeg dette fordi jeg opplever at det uttrykker den opplevelsen jeg har når jeg, på en strålende vinterdag, suser over nylagt is. Så får tiden vise om det kun er på grunn av mine egne referanser, eller om det også kan formidle denne opplevelsen til andre.