Løvetann blant svaberg

Livet består av små og store underligheter. Ett av livets underligheter er at jeg har hatt anledning til å få Kari Grasmo til å kommentere noen av bildene mine. Mens hun sitter å betrakter dette bildet, innimellom kommentarer om farger, format og linjer, spør hun meg om hva slags blomst dette er. Selv om det er mye jeg tenker på når jeg tar et bilde, så hadde jeg ikke ofret særlig mye tankekraft på hva slags blomst dette var. På mine turer i Hvalers skjærgård har jeg alltid vært fascinert over disse enslige blomstene som tilsynelatende vokser rett ut av fjellet, som på tross av sitt tilsynelatende håpløse utgangspunkt makter å finne en bitteliten sprekk i fjellet der de kan borre ned sine røtter, og som klarer å karre til seg nok næring til at de kan vokse og blomstre.

Når jeg foreslår at det er noe prestekragegreier, fordi jeg ikke kommer på noe bedre, får jeg kontant beskjed om at det er helt feil. Det er en løvetann. Jeg tygger på det, skjønner det ikke med en gang siden jeg mener å huske at løvetann pleier å være mer gul enn dette. Plutselig skjønner jeg at jeg akkurat har blitt fortalt hva jeg ønsket å formidle med bildet. Det jeg søkte å formidle, der jeg gikk over svabergene og lette etter enslige blomster jeg kunne ta bilde av, var den respekten og beundringen jeg føler overfor alle de, som på tross av et vanskelig utgangspunkt i livet, klarer å finne et fotfeste og skape seg et godt liv.

Roen i bildet trues av det mørke dominerende partiet der noe kan skimtes, men ikke sees. Refleksen av himmel skaper håp for den lille blomsten som står, tilsynelatende godt plantet i en av sprekkene som også skaper linjene som leder blikket inn i, og igjennom bildet. Og tittelen på bildet kunne ikke bli annet enn «Løvetann blant svaberg»

Sykler i Amsterdam

Amsterdam er en by som rommer så mye. Ikke bare er det et sted det er enkelt å reise til, kanskje nettopp fordi det er et sted man ikke reiser til, men igjennom. Her har du noe for en hver smak. Blomster for blomsterelskere, og øl for de som liker det. Selv de som elsker kaffe kan få seg en interessant opplevelse her. Men her jeg står ved en av de utallige bruene, som gjør det komplett umulig å finne frem i denne byen, slår det meg hvor mange syklister det er her, og hvor usannsynlig gamle og slitne sykler de triller rundt på. Mange av butikkene har egne benker der damene kan parkere slitne mannfolk mens de gjør sitt fornødne. Jeg står altså her med kameraet i stedet, og prøver å fange noen øyeblikk med sykkel.

Når hovedmotivasjonen er at jeg venter på min frue, kan det være så som så med både motivasjon og fokus, så jeg føler ikke akkurat at jeg får til noe som helst, og bestemmer meg for å gjøre noen forsøk med lang lukkertid og panorering. En ganske skarp syklist som suser over brua, som er uskarp på grunn av panoreringen, kan blit tøft, tenker jeg i det noe grenseløst rødt dukker opp i sidesynet mitt. Jeg vet i det jeg får øye på damen med rød hatt at jeg har tabbet meg ut. Et minutt tidligere var kameraet satt opp og klart for det bildet jeg vet at vil være borte innen 5 sekunder. Jeg må bare gjøre det beste ut av det,  tar et par skritt ut i veien i det hun passerer, og prøver å holde kameraet så stødig som jeg kan mens jeg i full fart komponerer et bilde. På toppen av brua blir hun litt ustødig, og setter benet i bakken. Bildet knipses i det hun sparker i gang og sykler videre. Dette gav bildet akkurat den skarpheten det trengte for å kunne fungere.

Blikket til en katt

Det hender at jeg, når jeg møter blikket til en person, får en sterk følelse av at dette er en person som tror den er bedre enn meg. Slik er det ikke å møte blikket til en katt. En katt tror ikke at den er bedre enn meg, den vet at den er bedre enn meg. Høyt hevet som den er over min sfære, kan den aller nådigst la meg få lov til å klø den litt bak øret. Men bare så lenge den selv vil, for plutselig har denfått nok. Han kaster sitt mest overlegne blikk på meg, strekker seg så lang han er, spaserer bortover stuegulvet, og legger seg over 3 seter i sofaen.

I dette bildet har jeg forsøkt å fange dette blikket. Det er nært, men likevel fjernt der det ser ut av bildet. Stor blender gjør at det meste av bildeflaten er uskarp. Linjen mellom katten og bakgrunnen danner en svakt s-formet diagonal, som sammen med tegningene i kattepelsen fører blikket i en spiral inn mot øyet, som er skarpt, og er bildets sentrum. Den lysegrå bakgrunnen gir bildet ekstra dybde. Dette er et bilde som handler om flater, strukturer og linjer, noe som blir fremhevet igjennom presentasjonen i sort hvitt.

Buskjæret

Himmelen er mørk. Det har så vidt sluttet å regne. Bak de tunge skyene ser jeg at været blir lettere. Jeg tar med meg kameraet ut på brygga. Luften er klar og stille, slik den ofte er når en kraftig sommerbyge har vasket verden ren. Den lave solen, som nesten trenger igjennom det tunge skylaget gjør at fargene virker dypere og klarere enn de pleier. Buskjæret har alltid fasinert meg, der det ligger helt for seg selv, nettopp på et skjær, som knapt er større enn bua. Nå tjener den som en hytte for de som er så heldige å ha en far som en gang kom på den hinsides tanken det måtte ha vært at akkurat her skal jeg bygge en sjøbu. Lukkertiden er lang nok til at krusningene i vannet blir jevnet ut kort nok til at ikke alle detaljene i refleksene fra bua blir beholdt. De små krusningene i vannet danner en diagonal som leder øynene inn mot døra, som står på vidt gap. Den mørke himmelen ligger som et lokk over bildet og leder blikket nedover mot refleksene i vannet som speiler både de lyse og de mørke delene av himmelen og på samme tid, og gjør dette dramatisk rolig bilde.

Veiene på Hvaler

Veiene på Hvaler har alltid fascinert meg, der de slynger seg frem og tilbake, opp og ned igjennom det vakre landskapet, som er kledd i gult og rødt. Det er høst, regnet har tatt en liten pause, og lyset fra den grå himmelen gir landskapet et mykt preg. Over bakketoppen fremstår veien mot Vauverkilen som en slange som bukter seg igjennom landskapet. Jeg lar veien bukte seg langs diagonalen for å lede blikket innover i bildet og skape dybde. Svingen i bunn av bakken gjør at blikket, i stedet for å forsvinne ut av bildet blir slengt tilbake i bildet på en ny runde. Den konseptuelle kontrasten mellom den lyse trestammen og den mørke lyktestolpen tilfører bildet spenning i stedet for å forstyrre.

– Det er i allefall det jeg ønsker å tro der jeg står midt i veien og håper at bussen ikke skal komme akkurat da.

Siste sang

Denne svanen traff jeg på en tur i Hvalers skjærgård. Det var tidlig på våren, himmelen var så blå, og solen varmet så godt, at både polafilteret og jakken ble liggende. Så treffer jeg på denne svanen, som hadde lagt seg til nede ved vannkanten, hvit og flott, men uendelig trist der den ligger og ser på meg med sitt tomme blikk. Var det vinteren som ble for lang og hard, eller er det bare livet som går sin vante gang?

En regntung dag i skogen

En regntung høstdag ved bekken på oversiden av Sandbekkstua

Regnet siler ned. Det eneste jeg har et lite håp om å holde tørt, er fotoutstyret. Jeg har ofte hatt lyst til å ta bilder av denne bekken som jeg går forbi så ofte, tenkt at det må da kunne gå an å få til noe med de flotte linjene som bukter seg innover i billedflaten. Vannføringen er stor på grunn av regnet som bøtter ned i nakken på meg, og sammen med det diffuse lyset fra en grå himmel bidrar til å fremheve fargene i landskapet. Mens joggere på stien rister på hodet, og løper videre, strever jeg med å holde paraplyen over kameraet mens jeg leter meg frem til en kombinasjon av kameraposisjon, brennvidde og utsnitt som underbygger det jeg ønsker å få frem. At jeg kunne vri opp klærne mine etter å ha kommet hjem, forteller bildet ikke noe om, men det var da heller ikke meningen.

Mellom Raudskjæra

Mellom Raudskjæra i Oslofjorden. I bakgrunnen ser vi Bjerkøya.

Morgentåken letter i Drøbaksundet

En fredags formiddag i oktober. Morgentåken lå tjukk, men værmeldingen hadde meldt strålende høstvær. Padleturen startet fra Kadettangen i Sandvika og går ut til Raudskjæra, to små skjær som ligger helt ytterst.  På bildet ser vi tåken som er i ferd med å lette i Drøbaksundet.

Lag på lag

Noe av det som fasinerer meg når jeg padler mellom holmer og skjær i Oslofjorden, er hvordan fjellet er satt sammen av lag på lag med ulike steinsorter, omtrent som årringene på et tre. Så har i dette over tid blitt vridd og vrengt til det landskapet vi møter i dag. Man kan føle seg liten av mindre.