Det er høst i skogen. Selv om solen skinner så er det et skarpt drag i luften, men det er ikke verre enn at vi fikk gjort unna det som sannsynligvis ble den siste høneblunden i varmen fra solen. Fortsatt litt fortumlet etter å ha blitt vekket av det kalde draget i lufta i det solen forsvinner bak åsen, ser jeg at disen er i ferd med å sige innover fra Østbyputten, og legge seg over Åmodtdammen som små dotter. Solstrålene, som, brutt opp av løvverket, skaper striper igjennom disen er et flott skue, men mens jeg tar noen bilder innser jeg at grå som den er, er tåke et vanskelig motiv å fange. Det jeg trenger er åpenbart en forgrunn som skaper en både konseptuell og visuell kontrast til det grå. Med kun en 50mm for hånden, og følelsen av hastverk, må jeg klare meg med den lille odden vi ikke satte oss på fordi noen andre hadde gjort det før oss. Jeg plasserer den til høyre i bildet slik at stripene av sol leder blikket mot den igjennom den primære diagonalen. Refleksene fra solen i nedre venstre hjørne danner sammen med linjen av trær oppe til høyre en ny diagonal som leder blikket inn i bildet igjen. Følelsen av tåken som legger seg skapes av kontrasten mellom de skarpe og de uskarpe delene av bildet, samtidig som det skarpe sollyset får frem den litt surrealistiske og overkordiske stemningen det er å få lov til å være tilskuer til slike plutselige, og ofte uventede, skifter i naturen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar