onsdag 13. mars 2024

Kjære alle tanter og onkler

Internatfløyen på den norske skolen i Japan. Her bodde vi to og to på rommene nedover gangen. Personen i enden av gangen er nok omtrent like gammel som jeg var da jeg ble forlatt her første gang. Foto: Håvard Tørring

Kjære alle tanter og onkler – for det var det vi kalte foreldrene til misjonærbarna vi bodde sammen med på internatskolen. 

Fra tid til annen treffer jeg barna deres. Det er veldig hyggelig. På tvers av at vi er veldig forskjellige, så har vi et fellesskap i det vi har opplevd sammen, som gjør det godt å treffes. 


Men det er en ting som plager meg – en kommentar som går igjen. Jeg har fått den så mange ganger, og fra så mange personer, at jeg har mistet oversikten.


- Du er så heldig som har foreldre det går an å snakke med.


Og ja, jeg er svært takknemlig for å ha foreldre som valgte å lytte da raseriet fosset fram i meg for 15 år siden. I et rom jeg ikke ante at jeg hadde, satt syvåringen som ble forlatt på internatet. Han hadde vært stille og snill i 30 år og holdt alt inni seg. Men nå var det nok. Nå ville han hyle ut til all verden at det som skjedde med ham var galt. At de lyttet og lot syvåringen i meg få rase ut, har vært helt avgjørende for meg, og for vårt forhold. Derfor gjør det så utrolig vondt å stadig høre barna deres som bare drømmer om det samme.


For det var ikke så veldig spesielt det foreldrene mine gjorde.


De lyttet til historien jeg hadde behov for å fortelle uten å komme med innvendinger og uten å komme med forklaringer. Jeg visste at historien jeg fortalte rystet dem i grunnvollene de hadde bygd livene sine på. Men de skjønte at barn hverken kan, eller skal ta ansvar for foreldrenes valg og handlinger. Sine egne tanker, og sin egen smerte holdt de unna meg. 


Som voksen, skjønner jeg at det smerter. Det krever stort mot å bare lytte, når barnet ditt kommer med en historie om at valgene du tok i beste mening, og i dyp overbevisning, har påført dem vonde sår. Det har jeg selv opplevd som voksen.


Men dere hadde mot til å kaste loss for en ukjent fremtid på misjonsmarken. Jeg er overbevist om at dere har motet dere trenger for å bare lytte til barna deres når de har behov for å fortelle sin opplevelse av hva valgene dine har gjort med dem.


Nå opplever vi enda en generasjon med misjonærbarn som får kontakt med syvåringen i seg – en syvåring som ble forlatt på internatet – en syvåring som ikke klarer å være stille og snill lengre. De trenger å møte en tydelig åpen dør. Det er veldig sårbart – særlig å ta initiativet selv. De trenger å kjenne at det er trygt å fortelle. Faren er at historiene lukkes enda lengre ned der de gjør størst skade – både for dem, og for deg.


Så mitt råd til deg når en sint syvåring banker din dør:


Lytt!

Lytt uten forsøk på forklaring.


Hilsen

Håvard