På tur med Neoadventuretravels

En klar dag ved elven gjennom Jilin

Lyden av vekkerklokken river meg ut av dyp søvn. Jeg spretter opp, litt overrasket over at jeg har sovet, noe jeg ikke tok som en selvfølge da jeg satte vekkerklokken på 0410 noen få timer tidligere, men først og fremst spent. I går lå smogen som et lokk over Jilin, en liten millionby nordøst i Kina som ikke er kjent for stort annet enn å være et nødvendig stoppested på veien til Changbaishan naturreservat. Kontakten vår, Dean, fortalte oss at motorveien mot flyplassen hadde vært stengt mesteparten av dagen, og hvis dette gjentok seg i dag så ville han gi sjåføren beskjed om å kjøre oss til togstasjonen slik at vi kunne ta det første toget kl 0700, litt knapt til å rekke flyet vårt kl 0800, men han beroliget oss med at dersom forholdene fortsatt var slik, så ville det ikke gå noen fly heller.

Kvelden før ble ikke akkurat som planlagt heller. Jobben var vel utført, kunden virket fornøyd og alt virket som det skulle. Planen var en liten middag, en øl, og så en tidlig kveld, slik at vi skulle rekke å få oss litt søvn før vi må stå opp. Jeg er akkurat ferdig med å tappe meg et varmt, deilig bad i suiten jeg måtte flytte til fordi myndighetene tok fra oss rommene våre. De trengte dem visst til en konferanse. Hans, min kollega, som den siste dagen ikke hadde snakket om annet enn hvor mye han gledet seg til å dra hjem, banker på døren. Han forteller at han har fått en epost med beskjed om at flyet vårt i morgen tidlig er kansellert, med beskjed om å ringe et lokalt nummer for å få booket om. Mens han står og snakker så ringer reisebyråer meg og gir meg samme beskjed, men de forteller samtidig at de har booket meg over på et fly fra et annet selskap som går en halvtime senere. Ingen problem, jeg vil fortsett rekke flyet fra Beijing, og komme meg hjem.

Høst i skogen

Det er høst i skogen. Selv om solen skinner så er det et skarpt drag i luften, men det er ikke verre enn at vi fikk gjort unna det som sannsynligvis ble den siste høneblunden i varmen fra solen. Fortsatt litt fortumlet etter å ha blitt vekket av det kalde draget i lufta i det solen forsvinner bak åsen, ser jeg at disen er i ferd med å sige innover fra Østbyputten, og legge seg over Åmodtdammen som små dotter. Solstrålene, som, brutt opp av løvverket, skaper striper igjennom disen er et flott skue, men mens jeg tar noen bilder innser jeg at grå som den er, er tåke et vanskelig motiv å fange. Det jeg trenger er åpenbart en forgrunn som skaper en både konseptuell og visuell kontrast til det grå. Med kun en 50mm for hånden, og følelsen av hastverk, må jeg klare meg med den lille odden vi ikke satte oss på fordi noen andre hadde gjort det før oss. Jeg plasserer den til høyre i bildet slik at stripene av sol leder blikket mot den igjennom den primære diagonalen. Refleksene fra solen i nedre venstre hjørne danner sammen med linjen av trær oppe til høyre en ny diagonal som leder blikket inn i bildet igjen. Følelsen av tåken som legger seg skapes av kontrasten mellom de skarpe og de uskarpe delene av bildet, samtidig som det skarpe sollyset får frem den litt surrealistiske og overkordiske stemningen det er å få lov til å være tilskuer til slike plutselige, og ofte uventede, skifter i naturen.