Hvor nært er for nært, og hvor enkelt er for enkelt?

Is som brekker opp over en sten ved Årnestangen

Ute på tur fylles jeg ofte av en følelse. Naturen og landskapet oppleves som stort og mektig, kanskje i kontrast til meg selv, der jeg opplever meg som liten og sårbar. Jeg fylles av en overveldende undring over alt, som er akkurat som det er, og at jeg får lov til å oppleve, og undre meg over dette. Freden oppleves som et tegn på guddommelig nærvær, som et singulært punkt i det kaos som jeg til tider kan oppleve at verden er preget av. Med denne altoppslukende følelsen er det altså at jeg opplever å komme til kort i mitt søk etter motiver. Å skulle presse denne uendeligheten av tid og rom inn i et hundredels sekunds billedflate på 36x24mm oppleves som umulig. Samtidig opplever jeg jeg i forsøket en tilstedeværelse, som i seg selv er en grunn god nok til at jeg drasser med meg den alt for tunge fotosekken på den ene turen etter den andre.

Så i vissheten om at jeg, uansett hva jeg gjør, ikke kan klare å få med alt, at jeg ikke kan klare å yte den tid- og romløse opplevelsen full rett, har jeg ofte i stedet søkt mot den andre ytterligheten, og tenkt, -Hvor lite kan jeg ta med og fortsatt klare å formidle noe av den opplevelsen jeg sitter med? Vannet fra Glomma gjør at istykkelsen varierer voldsomt i Norges største ferskvannsdelta, ved Årnestangen. Isen som frøs til tidligere i vinter har blitt liggende på bunn etter som energihungrige østlendinger har sørget for at vannstanden i Øyeren har blitt tappet ned. En stein ligger på bunnen, og isen sprekker opp i et mønster rundt den, som treffer en streng i meg. To utsrakte hender, lys fra himmelen som møter en mørk jord. Et bankende hjerte. Jeg går nært, konsentrerer meg om linjene, refleksene, og antydningene av farger. Vissheten om at min egen opplevelse av å ta bildet i svært stor grad påvirker hvordan jeg ser det gjør at jeg reflekterer over om jeg går for nært til at noen andre enn meg selv vil få noe ut av bildet. Men jeg tenker at dersom jeg ikke en gang i blant går for nært, så går jeg ikke nært nok, og lar det stå til. Jeg tenker at vi ser vel egentlig bare det vi vil se, her, som i alle andre deler av virkeligheten.

Og min virkelighet er nettopp det, min.