fredag 16. august 2019

Uten mat og drikke,...


Praktisk innpakning og innbydende navn

Jeg har tenkt en stund på at det er på tide å skrive litt om mat og drikke på tur. Mye av det som vises frem av turmat, bærer preg av at det blir fokusert mer på funksjon, enn på smak og opplevelse. Det går i havregrøt, real, potetstappe og kanskje til nød bacon. Det skal være lett, kjapt, og fylle en tom mage. Ikke det at det er noe galt i å overleve på tur. Jeg overlevde feks den første kanoturen jeg hadde sammen med det som ble min kone, for over 25 år siden. Til en ukes padletur på Kornsjø, hadde vi med havregryn, spagetti, og egentlig ikke så mye mer. Vi skulle på telttur, ikke på luksusferie. Ikke hadde vi sukker, ikke ketsjup, og ikke en gang salt. Ok, rett skal være rett. Jeg klarte faktisk å lure med en pakke pølser i tillegg, selv om det holdt på å koste meg ekteskapet. Det var bare så synd at den ikke holdt til mer enn første dagen.

lørdag 10. august 2019

Å padle i et postkort


Der det kvelden før var ganske rufsete, mellom Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden, og vi valgte å snu, kunne vi nå padle gjennom en bunke postkort, på vei mot Undredal


I mange år har det vært en drøm å padle fjordene på vestlandet. Amerikanere og kinesere reiser kloden rundt for å oppleve "the fjords". Men hver gang har vi endt opp med å dra sørover langs svenskekysten i stedet. Ikke et vondt ord skal sies om svenskekysten. Selv om den mangler det iskalde vannet og de spektakulære fjellene som reiser seg 1000m rett opp fra fjorden, så ser den ut til å ha en vesentlig bedre avtale med yr.no. Ja, jeg vet at det finnes folk som sier at det ikke finnes dårlig vær. Ikke hør på dem. Så det var med en viss forundring jeg konstaterte at det ikke kom til å bli tur sørover, da jeg en uke før avreise kikket på yr.no. Strålende sol, nesten vindstille, og temperaturer som innbyr til å la tørrdrakten ligge igjen hjemme.

søndag 30. april 2017

Vi har vært på date sammen

-Vi har vært på date sammen.

Jeg tror du sa dette til meg hver eneste gang jeg traff deg de siste årene.

-Vi har vært på date sammen.

Du lente deg mot meg, og smilte lurt, som om dette var vår lille hemmelighet. Skjønt hemmelighet, du sørget alltid for at alle rundt oss også fikk vite det.

Du holdt deg godt fast i armen min, da jeg fikk lov til å geleide deg inn på Emilies, den kvelden for sikkert 15 år siden. Du var helt over deg over alle rettene som ble presentert av vertskapet, og fortalte at det var første gang du var på på date. Det jeg ikke fortalte, var at det var første gang for meg og.

Den ene lekre retten etter den andre ble servert, og du ble stadig mer overveldet over smakene, fargene, og komposisjonene. Jeg tror du nøt å for en gangs skyld få lov til å bare bli servert.

lørdag 18. juli 2015

10 leksjoner om padling, vind og bølger

10 leksjoner rikere. Kona mente at jeg
definitivt ikke burde ta nytt profilbilde akkurat nå.
Det blåser kuling fra sørvest og det skummer hvitt på bølgetoppene utenfor Langero. Perfekte forhold for å prøve kajakken i litt utfordrende forhold tenker jeg. Jeg kan padle ut i fra den rolige bukta og utover mot Lyngholmen. Det vil bli mer og mer vind, og høyere og høyere bølger. Når det blir for ille kan jeg bare snu og padle tilbake til roligere farvann. Og skulle det gå så galt at jeg går rundt, så får jeg øvd på egenredning under realistiske og vanskelige forhold. Og på toppen av det hele, med den vindretningen vi har i dag, så vil jeg uansett blåse tilbake til utgangspunktet, så jeg synes jeg har en god plan når jeg trer på meg våtdrakten og gjør meg klar for det jeg håper skal bli en lærerik tur.

Så jeg padler i vei utover. Det siste jeg får med meg er kastelina, som jeg fester på dekk. Jeg vet ikke helt hva jeg skal med den, men det vil være for dumt å tenke at jeg skulle ha tatt den med. Området mellom Papper og Allholmen oppleves i grunnen ikke så ille. Til tross for en del bølger og frisk vind så går det greit fremover, så jeg fortsetter ut forbi Allholmen. Bølgene blir større og vinden tar bedre tak, men fortsatt opplever jeg å ha full kontroll. Kajakken beveger seg flott over bølgene og det gir en god mestringsfølelse å sitte oppi. Jeg kommer meg helt til Lyngholmen før det virkelig begynner å bli tungt. Vinden i mot er blitt så sterk at det knapt går fremover, men jeg gir meg ikke før jeg når østspissen av holmen. Da går det knapt nok fremover, til tross for at jeg padler det jeg kan. Jeg tenker at det får være nok, og starter på hjemveien.

mandag 1. desember 2014

Isen legger seg


Isen legger seg på Åmotdammen og danner en fantastisk S-form ut over vannet, en S-form som gir svaret på hvorfor jeg tidligere sesonger har registrert at isen rundt odden på den andre siden av vannet er betydelig tynnere enn utforbi flytebrygga. Fotografisk er det en utfordringen å fange dette. Jeg kjenner at jeg er begrenset av det sørgelige faktum at jeg må plassere stativet på moder jord. Og til tross for at kommunen har hugd ned nesten alt som var av trær langs den flunkende nye opplyste turveien, så hadde jeg hatt god bruk for en liten motorsag for å rydde bort et par uheldig plasserte trær. Det er fascinerende hvordan de samme trærne som øyet med letthet overser ute i den tredimensjonale verden totalt kan ødelegge inntrykket i det ferdige todimensjonale fotografiet.

onsdag 27. november 2013

Free your mind!

Free your mind!
Nordøstre del av Kina, med sine spesialiteter som får deg til å tenke at det kanskje er like greit at de fleste menyene kun finnes på kinesisk, er kanskje ikke først og fremst kjent for sin spesielt høye standard når det kommer til dyrevelferd. Derfor svarte jeg et ganske kontant nei på spørsmålet fra dagens guide, Mr H, på om vi skulle ta en tur i den lokale, åpenbart ganske slitne, dyrehagen. Men, mutters alene i en av verdens mer folkerike avkroker så dilter man etter guiden, som forventningsfullt betaler sine 10Kr for å få se tigeren og løven som på de falmede maleriene ved inngangen vandrer rundt blant busker og trær.

Selv blir jeg bare mer og mer nedtrykt. Selv om jeg innerst inne nok visste bedre, er denne typen dyrehager, med knøttsmå og skitne bur, med gitter, betong, og i beste fall en vannskål, noe jeg håpet hørte til historien. Et klipp i billetten, og vi slipper inn i et hus på kanskje 7x7m som, på tross av at det fremstår som et fangehull, virker å være hjemmet til de to giraffene. Det står en bøtte med vann og ligger et par visne kvister på det møkkete betonggulvet. Publikumsdelen er delt av med kraftige stålrør, og det er gitter foran de to vinduene. Den ene av giraffene, Raffen, vandrer frem og til bake. Stopper og ser ut gjennom vinduet før han tar en ny runde.

søndag 24. november 2013

Suse over nylagt is

Suse over nylagt is
Dersom det skulle gått noen hus forbi at turskøyting er en aktivitet jeg setter pris på, så beklager jeg det virkelig. Jeg prøver i alle fall, så ofte som jeg bare kan, å formidle den fantastiske opplevelsen det er å feie i høy hastighet over store blanke isflater, under en knallblå himmel. Men mitt ønske om å formidle denne følelsen i gjennom et foto har stort sett endt opp i bilder jeg har valgt å ikke vise frem.

Refleksene i stålis har alltid fascinert meg. Overflaten er blank, men de små ujevnhetene bryter lyset på en måte som fascinerer meg. På gårsdagens tur oppdaget jeg også at de små iskrystallene som oppå isen, i kombinasjon med moderat lukkertid gir en opplevelse av fart. Så i dag fortsatte jeg der jeg slapp. På vei over Åmodtdammen setter jeg litt ekstra fart for å komme foran, og få sola og himmelen riktig plassert i bildet, snur meg på skøytene og fortsetter bakover mens jeg bøyer meg ned. Jeg prøver å tenke på hvor overgangen mellom bena og skøytene kommer, siden jeg vet at det vil skape trøbbel når bildet skal snus etterpå, og rekker så vidt å  skyte et par bilder før 50mm-en jeg har på kameraet blir for trang.

Utfordringen med å vise frem bilder er at følelsene et bilde skaper er så avhenige av referansene til den som ser bildet. Dette er på mange måter et bilde av en uskarp skikkelse foran en blå bakgrunn, skjemmet av en masse hvite streker. Likevel valgte jeg dette fordi jeg opplever at det uttrykker den opplevelsen jeg har når jeg, på en strålende vinterdag, suser over nylagt is. Så får tiden vise om det kun er på grunn av mine egne referanser, eller om det også kan formidle denne opplevelsen til andre.

fredag 25. oktober 2013

På tur med Neoadventuretravels

En klar dag ved elven gjennom Jilin
Lyden av vekkerklokken river meg ut av dyp søvn. Jeg spretter opp, litt overrasket over at jeg har sovet, noe jeg ikke tok som en selvfølge da jeg satte vekkerklokken på 0410 noen få timer tidligere, men først og fremst spent. I går lå smogen som et lokk over Jilin, en liten millionby nordøst i Kina som ikke er kjent for stort annet enn å være et nødvendig stoppested på veien til Changbaishan naturreservat. Kontakten vår, Dean, fortalte oss at motorveien mot flyplassen hadde vært stengt mesteparten av dagen, og hvis dette gjentok seg i dag så ville han gi sjåføren beskjed om å kjøre oss til togstasjonen slik at vi kunne ta det første toget kl 0700, litt knapt til å rekke flyet vårt kl 0800, men han beroliget oss med at dersom forholdene fortsatt var slik, så ville det ikke gå noen fly heller.


Kvelden før ble ikke akkurat som planlagt heller. Jobben var vel utført, kunden virket fornøyd og alt virket som det skulle. Planen var en liten middag, en øl, og så en tidlig kveld, slik at vi skulle rekke å få oss litt søvn før vi må stå opp. Jeg er akkurat ferdig med å tappe meg et varmt, deilig bad i suiten jeg måtte flytte til fordi myndighetene tok fra oss rommene våre. De trengte dem visst til en konferanse. Hans, min kollega, som den siste dagen ikke hadde snakket om annet enn hvor mye han gledet seg til å dra hjem, banker på døren. Han forteller at han har fått en epost med beskjed om at flyet vårt i morgen tidlig er kansellert, med beskjed om å ringe et lokalt nummer for å få booket om. Mens han står og snakker så ringer reisebyråer meg og gir meg samme beskjed, men de forteller samtidig at de har booket meg over på et fly fra et annet selskap som går en halvtime senere. Ingen problem, jeg vil fortsett rekke flyet fra Beijing, og komme meg hjem.

søndag 6. oktober 2013

Høst i skogen


Det er høst i skogen. Selv om solen skinner så er det et skarpt drag i luften, men det er ikke verre enn at vi fikk gjort unna det som sannsynligvis ble den siste høneblunden i varmen fra solen. Fortsatt litt fortumlet etter å ha blitt vekket av det kalde draget i lufta i det solen forsvinner bak åsen, ser jeg at disen er i ferd med å sige innover fra Østbyputten, og legge seg over Åmodtdammen som små dotter. Solstrålene, som, brutt opp av løvverket, skaper striper igjennom disen er et flott skue, men mens jeg tar noen bilder innser jeg at grå som den er, er tåke et vanskelig motiv å fange. Det jeg trenger er åpenbart en forgrunn som skaper en både konseptuell og visuell kontrast til det grå. Med kun en 50mm for hånden, og følelsen av hastverk, må jeg klare meg med den lille odden vi ikke satte oss på fordi noen andre hadde gjort det før oss. Jeg plasserer den til høyre i bildet slik at stripene av sol leder blikket mot den igjennom den primære diagonalen. Refleksene fra solen i nedre venstre hjørne danner sammen med linjen av trær oppe til høyre en ny diagonal som leder blikket inn i bildet igjen. Følelsen av tåken som legger seg skapes av kontrasten mellom de skarpe og de uskarpe delene av bildet, samtidig som det skarpe sollyset får frem den litt surrealistiske og overkordiske stemningen det er å få lov til å være tilskuer til slike plutselige, og ofte uventede, skifter i naturen.