Veiene på Hvaler har alltid fascinert meg, der de slynger seg frem og tilbake, opp og ned igjennom det vakre landskapet, som er kledd i gult og rødt. Det er høst, regnet har tatt en liten pause, og lyset fra den grå himmelen gir landskapet et mykt preg. Over bakketoppen fremstår veien mot Vauverkilen som en slange som bukter seg igjennom landskapet. Jeg lar veien bukte seg langs diagonalen for å lede blikket innover i bildet og skape dybde. Svingen i bunn av bakken gjør at blikket, i stedet for å forsvinne ut av bildet blir slengt tilbake i bildet på en ny runde. Den konseptuelle kontrasten mellom den lyse trestammen og den mørke lyktestolpen tilfører bildet spenning i stedet for å forstyrre.
– Det er i allefall det jeg ønsker å tro der jeg står midt i veien og håper at bussen ikke skal komme akkurat da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar