Det hender at jeg, når jeg møter blikket til en person, får en sterk følelse av at dette er en person som tror den er bedre enn meg. Slik er det ikke å møte blikket til en katt. En katt tror ikke at den er bedre enn meg, den vet at den er bedre enn meg. Høyt hevet som den er over min sfære, kan den aller nådigst la meg få lov til å klø den litt bak øret. Men bare så lenge den selv vil, for plutselig har denfått nok. Han kaster sitt mest overlegne blikk på meg, strekker seg så lang han er, spaserer bortover stuegulvet, og legger seg over 3 seter i sofaen.
I dette bildet har jeg forsøkt å fange dette blikket. Det er nært, men likevel fjernt der det ser ut av bildet. Stor blender gjør at det meste av bildeflaten er uskarp. Linjen mellom katten og bakgrunnen danner en svakt s-formet diagonal, som sammen med tegningene i kattepelsen fører blikket i en spiral inn mot øyet, som er skarpt, og er bildets sentrum. Den lysegrå bakgrunnen gir bildet ekstra dybde. Dette er et bilde som handler om flater, strukturer og linjer, noe som blir fremhevet igjennom presentasjonen i sort hvitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar