Amsterdam er en by som rommer så mye. Ikke bare er det et sted det er enkelt å reise til, kanskje nettopp fordi det er et sted man ikke reiser til, men igjennom. Her har du noe for en hver smak. Blomster for blomsterelskere, og øl for de som liker det. Selv de som elsker kaffe kan få seg en interessant opplevelse her. Men her jeg står ved en av de utallige bruene, som gjør det komplett umulig å finne frem i denne byen, slår det meg hvor mange syklister det er her, og hvor usannsynlig gamle og slitne sykler de triller rundt på. Mange av butikkene har egne benker der damene kan parkere slitne mannfolk mens de gjør sitt fornødne. Jeg står altså her med kameraet i stedet, og prøver å fange noen øyeblikk med sykkel.
Når hovedmotivasjonen er at jeg venter på min frue, kan det være så som så med både motivasjon og fokus, så jeg føler ikke akkurat at jeg får til noe som helst, og bestemmer meg for å gjøre noen forsøk med lang lukkertid og panorering. En ganske skarp syklist som suser over brua, som er uskarp på grunn av panoreringen, kan blit tøft, tenker jeg i det noe grenseløst rødt dukker opp i sidesynet mitt. Jeg vet i det jeg får øye på damen med rød hatt at jeg har tabbet meg ut. Et minutt tidligere var kameraet satt opp og klart for det bildet jeg vet at vil være borte innen 5 sekunder. Jeg må bare gjøre det beste ut av det, tar et par skritt ut i veien i det hun passerer, og prøver å holde kameraet så stødig som jeg kan mens jeg i full fart komponerer et bilde. På toppen av brua blir hun litt ustødig, og setter benet i bakken. Bildet knipses i det hun sparker i gang og sykler videre. Dette gav bildet akkurat den skarpheten det trengte for å kunne fungere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar