På kanten
Jeg skjønner det på vei inn til gruppemøtet. På skjermen står det «Runde rundt bordet». Dette kommer ikke til å gå bra. Jeg kunne naturligvis valgt å fortelle om prosjektene på jobb, som går riktig så bra. Det gjorde de andre før meg. Men det vanligvis så vanntette skottet mellom jobb- og privatliv er lekk i dag. Inni meg er alt kaos. Å holde masken gjør bare for vondt.
Så jeg lar det stå til.
Jeg hører meg si at jeg ikke vet hva jeg kommer til å si. Hva jeg faktisk sa, husker jeg ikke. Men det ble stille – veldig stille.
Så gikk vi hver til vårt. Arbeidsdagen fortsatte som om ingenting var skjedd. Møter om forsinkede prosjekter, spørsmål fra forskningsrådet som må besvares og arkitektur for strømming av video til skyen. Jeg klarer ikke å samle tankene. Hodet henger ikke med.
Det tikker inn en kalenderinvitasjonen: «Tur i lunsjen». Jeg nøler – føler at jeg står ved kanten av det sorte hullet. Å takke ja, innebærer å sette seg ned på kanten og la beina dingle utover den bekmørke avgrunnen. Slik Ronja Røverdatter hørte formaningene om å passe seg for fossen, hører jeg stemmene som sier «Pass deg for det sorte hullet». Men hvordan passe meg for noe jeg ikke vet hva er – noe jeg ikke kjenner – noe jeg frykter? Så jeg gjør som Ronja, og takker ja. Sist jeg var nede i hullet kjente jeg på takknemlighet til alle som tilbød seg å lytte.
Den gangen fikk jeg ikke noe valg. En dag jeg slo opp øynene var alt bare mørkt. Det var som å famle rundt i blinde i et ukjent landskap – overlatt til meg selv, uten hverken kart eller kompass. Nå er riktignok ikke det å bli forlatt i et ukjent landskap, med bare meg selv å stole på, fremmed for meg. Det lærte jeg tidlig – altfor tidlig. Så jeg gjorde som jeg alltid har gjort – famlet meg fram, skritt for skritt, og snakket med alle som tilbød seg å lytte. Plutselig en dag stod jeg i lyset. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg ut. Men ved siden av meg så jeg hullet jeg krabbet ut av. Det var ikke det samme hullet som jeg falt ned gjennom. Jeg kom ut på et annet sted – var blitt en annen.
Men jeg hadde jo jobbet meg gjennom dette.
Jeg trodde jeg var sterkere.
Jeg trodde jeg hadde kontroll.
En gang til?
Er det virkelig nødvendig?
Eller er det noe mer?
Er det fortsatt noe jeg ikke forstår?
Er det mer jeg trenger å lære?
Jeg var syv år da jeg ble forlatt på internatet. Romkameratene sover i sengene ved siden av meg på tremannsrommet som nettopp har blitt mitt nye hjem. Den grønne sprinkelsengen jeg ligger i, er arvegods fra Koreakrigen. Jeg kjenner de spredte stålspilene gjennom den tynne madrassen. Et par timer tidligere satt jeg ved pulten min og skrev det første brevet hjem til mamma og pappa. Jeg slet med å samle tankene. To viltre gutter løp rundt oppå pultene – runde etter runde – tydelig oppgitt over at jeg ikke ville være med på leken. Men jeg grublet over hva jeg skulle skrive. Det var ikke så lett. Jeg visste at jeg var forlatt. Jeg visste at det var to uker til jeg skulle treffe foreldrene mine igjen. To uker på et nytt sted. Med nye barn. Med nye voksne. Og med skumle gutter i ungdomsskolen.
To uker med oppturer og nedturer er en evighet når du er syv år. Og jeg visste at jeg skulle ha det bra. Jeg måtte ha det bra. Det hadde jeg lært hjemme, og det hadde jeg lært på samlingene som skulle forberede oss på internatlivet. Jeg måtte ha det bra, slik at mamma og pappa slapp å bekymre seg. De hadde den viktigste jobben i verden. Det stod om liv og død, mellom frelse og fortapelse, for de 119 millioner japanere som ikke hadde hørt ordet om Jesus. Så jeg skrev:
Kjære Mamma og Pappa
Jeg har det bra.
Håper dere har det bra.
Hilsen Håvard
Slik så de fleste brevene mine ut i denne perioden.
Og nå lå jeg i senga og lengtet. Jeg ba Gud om at han skulle passe på meg. For til Gud kunne jeg komme med alt. Jeg visste at jeg kunne komme til Gud når det ikke var noen andre der for meg. Men å komme til Gud med sin hjemlengsel var ikke det samme som å komme til et menneske. Ikke det at han var en dårlig lytter. Det er ikke mange som slår Gud på å lytte uten å komme med innvendinger. Men det blir så veldig stille etterpå. Og jeg visste så alt for godt hva han ville svare.
Kjære Håvard,
Du vet at jeg er veldig glad i deg. Jeg skjønner at dette er vanskelig. Men dette er ditt kall. Selv om du har det vanskelig nå, kommer du til å takke meg for det en dag. Og husk at jeg er med deg alle dager.
Så selv om jeg var trygg på at det ville bli bra til slutt, skjønte jeg også at det var begrenset hvor mye praktisk hjelp jeg kunne forvente fra Gud i hverdagen. Den første natten på internatet ligger jeg våken i sprinkelsengen og formulerer tanken som på godt og vondt har preget meg siden
Jeg er helt alene i verden.
Det er ingen jeg kan gå til med de vanskelige tankene og følelsene mine.
Fra nå av klarer jeg meg selv.
Jeg var syv år, og helt sikker på at jeg skulle klare det.
Skjulte feil
Selv om jeg legger meg tidlig, sover jeg ikke så godt. Smartklokka gir meg bare body-battery på rundt 50%, omtrent som etter en fuktig kveld på byen. Jeg tenker et øyeblikk at opplevelsen på jobb i går var en overreaksjon. Fysisk, feiler det meg ingenting – bare unnasluntrere bruker en egenmeldingsdag på å gå tur.
Men jeg forstår fort at det er noe som butter. Hodet henger ikke med. Tenk om det var et sted jeg kunne ringe når jeg kjenner at dette ramler over meg. Noen som forstår hva jeg snakker om – noen som vet noe om hvilke mekanismer som settes i bevegelse – noen som kunne hjelpe meg til å forstå og håndtere. Men jeg vet ikke om noen – tror ikke at det finnes. Så jeg gjør som jeg bestemte meg for under lunsjturen i går. Jeg pakker sekken.
- Stilongs og en varm genser – selv om sola skinner, er det fortsatt kaldt i luften.
- Håndkle – kanskje isen på vannet har gått.
- Tastatur – jeg kjenner at jeg trenger å skrive
- Stor matpakke – skal jeg gå til hodet blir stille, så hyler magen etter mat.
- Og en øl – Jeg har lest at det er viktig å gi seg selv litt slakk. Lyden av en boksøl som åpnes i sola ved et tjern på en helt vanlig onsdag formiddag, kan få den mest deprimerte til å smile. Det er min slakk i dag.
At praksisen med å sende små barn skaper dype sår har vært kjent lenge. Selv om media valgte å fokusere på de seksuelle overgrepene, var problematikken rundt adskillelse en tydelig rød tråd gjennom maleriene i utstillingen Barneskjebner, som ble vist første gang i 1989. Selv lo jeg av utsagnet fra kunstneren Kari Grasmo da vi fortalte at vi også var misjonærbarn fra Japan.
Det finnes to slags misjonærbarn:
De som har problemer, og de som får problemer.
Det er mange år siden latteren satte seg fast i halsen. For 35 år siden satte hun ord på hvor skadelig det er å bli frarøvet sin trygge havn for tidlig i livet. Hun ropte det ut til alle som ville høre, basert på sin egen smertefulle erfaring og bearbeiding. Det kunne knapt sies tydeligere. Gjennom de 35 årene som har gått, er det mange som har fortalt sine historier. Hver med sin vinkling. Hver på sin måte. Men alle med en opplevelse av å være overlatt til seg selv i den beintøffe kampen det er, å famle seg gjennom mørket – skritt for skritt, lag for lag.
Hvorfor føler jeg meg fortsatt helt alene når disse tankene kaster seg over meg.
Trygghetssirkelen som modell for barns behov for å veksle mellom utforskning og trygg base, har jeg hørt om før. Når barnet i sin utforskning opplever noe bringer det ut av toleransevinduet sitt, så aktiveres den følende hjernen. Spedbarn reagerer som om verden skal gå under på følelsen av sult fordi den følende hjernen er totalt dominerende. De har ikke lært seg å regulere følelsene gjennom den tenkende hjernen enda. Men gjennom å gjentatte ganger oppleve å vende tilbake til sin trygge havn, der de får trøst og mat, lærer de seg etter hvert at følelsen av sult ikke er verdens undergang. De lærer seg å regulere følelsene sine – en læring som befester seg som nye koblinger mellom den tenkende og den følende hjernen. Uten hensiktsmessig respons på barnets følelser så vil det utvikle uhensiktsmessige og skadelige reguleringsmønstre, som komplekse følelser. Der kan, som et eksempel, en naturlig følelse som sinne bli maskert som sorg. Det var kanskje aldri noen der når barnet ble sint. Og når sinne ikke er en akseptert følelse, finner den en annen vei, og manifesterer seg i en følelse som er akseptert, for eksempel tristhet. Synapsene mellom den tenkende og den følende hjernen skapes. Reguleringsmønsteret automatiseres og sementereres, og en traumatisert hjerne er skapt.
Det kjennes som om en vegg raser sammen. Plutselig skjønner jeg at det var akkurat denne trygge basen vi ble fratatt da vi ble forlatt på internatet. I en periode der koblingene mellom den tenkende og den følende hjernen er i rivende utvikling, ble vi overlatt helt til oss selv. Uten hjelp fra verken foreldre eller andre nære omsorgspersoner lå alt til rette for at vi utviklet uhensiktsmessige, usunne, og direkte skadelige teknikker for å regulere følelsene våre.
Det irriterer meg at jeg går rundt her i skogen og tenker ut dette selv. For dette er det tydeligvis noen som vet. Hilde Eeg Foss skryter mye av hvor flinke de er med dette på Modum Bad. Hvorfor er det ingen som har fortalt meg at det med min bakgrunn er overveiende sannsynlig at jeg har utviklet reguleringsmønstre som er skadelige, både for meg, og mine nærmeste – reguleringsmønstre jeg kunne ha gjort noe med om jeg hadde visst om det, og hatt tilgang til verktøyene som trengs for å gjøre noe med det. Hvorfor er det ikke et telefonnummer jeg kan ringe på Modum Bad? Det var jo nettopp hit, til Institutt for sjelesorg, misjonærene dro når ting var vanskelige. Jeg søker opp hjemmesiden og ser at ventetiden for traumebehandling er estimert til 52 uker. Jeg går videre.
Jeg setter meg ned i sola ved neste vann – kjenner at jeg er rasende. Eller rettere sagt. Jeg tenker at jeg burde vært rasende. For det eneste jeg kjenner på er tristhet. Lyden av en boksøl som åpnes i solen hjelper litt. Jeg skriver videre.
Om det oppdages at en bil på markedet har en feil som i en av hundre tusen tilfeller kan forårsake en alvorlig ulykke, så nøler vi ikke med å pålegge produsenten å tilbakekalle millioner av biler for kontroll og utbedring.
Her har misjonsorganisasjonene, med statlig støtte, og gjennom mange tiår, basert sin kjernevirksomheten på at små barn skal forlates på internatskoler i utlandet. Tusenvis av barn har blitt frarøvet den trygge havnen vi nå vet at er grunnleggende viktig for utvikling av et trygt tilknytningsmønster. Vi vet at barn med utrygge tilknytningsmønstre utvikler usunne og uhensiktsmessige reguleringer av følelsene sine. Vi vet at dette i sin tur leder til ulike psykiske problemer. Vi vet at personer med utrygg tilknytning har lett for å overføre problemene sine til neste generasjon. Vi vet til og med at det kan behandles.
Og hva har blitt gjort?
Ikke stort jeg kan se.
Vi vet om feilen
Foreldrene mine var sendt ut av Det norske misjonsselskap (NMS), og internatskolen jeg gikk på var drevet av NMS, i samarbeid med Norsk luthersk misjonssamband (NLM) og Frikirken. Undervisningen var underlagt Oslo kommune, mens internatdelen fikk lov til å leve sitt eget liv – kun avbrutt av en enslig journalist som spurte om det var moro å bo sammen med alle lekekameratene sine da vi løp rundt til ære for kongen, som var en svipptur innom. Klart det var det. Det var stas med kongen på besøk. Vi som bodde på internatet brydde oss pent lite om hvilken organisasjon foreldrene våre reiste ut for. Vi var alle i samme båt.
Foreldrene mine ble utdannet på Misjonshøyskolen i Stavanger, som ble grunnlagt av NMS i 1843. Her utdannet de prester og lærere til misjonstjeneste på vegne av Den norske kirke. Med akkrediteringen som vitenskapelig høgskole i 2008 og fusjon inn i VID, ligger det også i kortene at det har har blitt gjort forskning her innenfor kjerneområdene, som ifølge informasjonen på hjemmesiden er å drive kritisk og engasjert forskning på global kristen tjeneste og religionens skiftende rolle i det globale samfunnet.
I den samme perioden der misjonærbarn etter misjonærbarn har stått frem med sine historier, har det med statlig finansiering vært gjort kritisk vitenskapelig forskning her. Jeg tenker det ville være underlig om det ikke er noen som har forsket på hva internatpraksisen hadde å si for misjonærbarna? Å presentere en forskningsartikkel som på vitenskapelig grunnlag fastslår at internatpraksisen, som eierorganisasjonen gjennom mange tiår har basert kjernevirksomheten sin på er skadelig, burde være enhver kritisk forskers drøm.
Så jeg går til arkivene. At forskningsartikler kan være litt kronglete å finne, er sikkert grunnen til at jeg ikke har fått det med meg tidligere.
Jeg starter med arkivet til «VID:Open», og søker etter «misjonærbarn». Av de 7 treffene som dukker opp, er tittelen på den mest relevante: «Misjonærer mellom selvrealisering og selvfornektelse: Norsk misjonærmaskulinitet 1870-1930»
Søkordet «internat» går litt bedre med sine 23 treff. Selv relevansen til de fleste treffene er på nivå med «Blomsterhager og shambaer: Hagebruk innenfor og utenfor en eliteskole i Kenya», finner jeg et treff som trigger nysgjerrigheten min:
Fordrer den norske misjonærbarnundersøkelsen i 2009 en endret rolle i fremtiden?
Eriksen, Rolf Petter (Master thesis, 2012-07-17)
Kan det være at Eriksen, til tross for fokuset på fremtiden som tittelen antyder, har reflektert noe over konsekvensene praksisen har hatt for de mange barna som har gått på skolene?
Jeg skummer gjennom. Oppgaven oppsummerer de faktiske forholdene som ble avdekket i misjonærbarnundersøkelsen, men fokuset ligger i hva dette betyr for den framtidige misjonæren som skal sendes ut på markene. Og med en overvekt av sitater som dette, så kjenner jeg at det ikke er så lurt av meg å lese videre:
Deler av den offentlige debatt, samt selve spørreundersøkelsen, må ifølge innsenderen karakteriseres som en slags mobbing av misjonærer. Med den beklagelse som generalsekretærene kom med, er det å håpe på at en nå skal kunne ”gjenreise respekten for det historisk betydningsfulle arbeidet som misjonærer har utført over hele verden.”
Ut fra disse innleggene bør ikke rapporten alene være bestemmende for framtidens misjonærrolle.
Vårt Land er da også blitt kritisert for å slå opp misjonærbarnas oppvekst som en stor sensasjon. NLM’s generalsekretær og informasjonssjef skrev i Vårt Land 07.07.2007 at avisens framstilling av internatlivet i Nairobi på 80-tallet var tendensiøst og arrogant. ”Mange er svært skuffet og såret over VL’s sensasjonspregede artikler.” ”Tidligere lærere kjenner seg angrepet.” ”Hvilken grunn har VL for å anklage oss for å ha tatt for lite ansvar?”
Så jeg konkluderer med at selv om det står en del vettugt om viktigheten av at barna får bo sammen med foreldrene sine, så er det ikke her jeg finner noe som kan hjelpe meg med å skjønne hva som skjer inni meg.
Kanskje jeg søker på feil sted? Jeg oppdager at det finnes noe som heter «Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap» – klikker meg videre og ser at tidsskriftet har kommet ut med 77 utgaver siden 1947, og har et søkbart arkiv. Her burde jeg kunne finne noe.
Jeg forsøker først med «misjonærbarn» – ingen treff. Så med «internat» – fortsatt ingen treff Tenker at de kanskje har begynt å skrive på Engelsk og taster «child». Endelig treff – to treff:
«Hans Nielsen Hauges etikk mellom tradisjon og nytolkning» og anmeldelse av boka «Theology, Mission and Child: Global Perspectives», som ser ut til å handle om noe helt annet.
Jeg begynner å mistenke at det er tekniske problemer med søkefunksjonen og prøver med «misjon» og «kirke» som gir henholdsvis 228 og 74 treff. Så noe har de i alle fall forsket på. Men om det kunne være noe i de stadige ropene om hjelp, kringkastet både gjennom den kristne og den verdslige dagspressen, har tydeligvis ikke vært interessant nok til at noen har valgt å forske på det.
Jeg rusler videre på min vei mot tredje stopp, og kjenner meg som en bruktbil som kjører rundt med tvilsomme bremser. Feilen er velkjent. Men ingen bryr seg. Når det kommer til feilsøking og oppretting, er jeg overlatt til å gjøre dette på meg selv – alt mens jeg suser gjennom livet i stor fart.
Tankene sirkler tilbake til nevnte bilprodusent. Tenk om de gjennom en serie artikler ble gjort oppmerksomme på at bilene som gjennom en årrekke har rullet ut av fabrikken deres hadde en feil som gjør at bremsene svikter i gitte situasjoner. Det skjer ikke alltid – og det skjer aldri om du ikke trenger bremsene. Men det skjer. Tenk om de hadde sagt:
Vi vet om problemet, og vi beklager. Vi lover å fikse det på neste modell.
Da hadde det blitt rabalder.
Uten å vite det
Jeg har lagt tredje stopp til et av favorittstedene mine i skogen. Det ligger litt unna stien, og fra knausen på den lille odden har jeg vidt utsyn over vannet. De fleste haster forbi uten å se meg, mens de få som vet om stedet, ser meg på avstand, og lar meg være i fred. Det er ikke plass til flere her. Jeg er helt alene.
Vinteren har vært kald, og isen ligger fortsatt metertykk på vannet. Men i solveggen langs odden har den sluppet taket, og det er bare en tynn hinne som jeg lett brekker bort. Håndkleet er med i tilfelle jeg skulle få lyst. Jeg tar frem spritbrenneren og fyller kjelen med det iskalde vannet. Det tar sikkert omtrent like lang tid å koke opp vannet som det jeg trenger på et bad. Ved kanten kjenner jeg den iskalde vinden mot bar hud. Trekker pusten dypt, brekker bort et isflak til, og setter meg ned. Tenkehjernen mobiliserer maksimalt. Rolige bevegelser – hver eneste tanke går med til å undertrykke følehjernens desperate behov for å hyle ut at det er grusomt kaldt – at dette umulig kan være sunt. Jeg prøver å ta en selfie der det ser ut som jeg koser meg i vannet. Det går sånn passe. Så er det opp. Beina skjelver ukontrollert. Fokus – jeg må komme meg opp før krampen hugger tak i leggen. Håndkle, tørke. En stråle treffer meg fra sola som nesten titter fram. Det varmer. Ulltruse, stilongs og genser. Jeg ser at kaffevannet koker. Solen bryter gjennom skydekket i det jeg setter meg med kaffekoppen. Jeg lever – og det er helt stille i hodet.
- Jeg må ha duppet av et øyeblikk. Titter på klokka og ser at det nærmer seg en arbeidsdag. Men jeg er ikke ferdig. Langt hjem, er det også.
- Det tenkes så mange tanker om oppveksten på internat. Jeg har vært innom alle selv
- Å vokse opp på internat er helt uproblematisk. Det skaper selvstendige barn med en rik bakgrunn som de har stor nytte og glede av, både privat og profesjonelt.
- For de fleste var oppveksten på internat en rik og positiv opplevelse. Men det skjedde noen uheldige episoder der som naturligvis skal tas på alvor.
- Selv om det er ting ved internatoppvekst som ikke er bra, så har det stort sett gått bra. De fleste har blitt til sunne og sterke mennesker. Det er naturligvis synd at dette har vært problematisk for noen. Men var nok spesielt utsatte, les svake, mennesker som sikkert hadde fått problemer likevel.
- Det er trist at en del har opplevd utfordringer knyttet til oppveksten på internat. Men vi må huske på at det også er mange som sier at det gikk helt fint.
Det sitter langt inne, og jeg kjenner at det fortsatt krever mot. Men med bakgrunn i det jeg har lest, det jeg har lært, og det jeg har opplevd, må jeg bare våge å kalle det for det det faktisk er:
Det finnes ingen grunn i verden til at jeg skulle ha kommet meg uskadet gjennom oppveksten på internat.
Som alt for unge ble vi frarøvet den sikre havnen og den trygge basen som alle barn trenger for for å utvikle en trygg tilknytning. Mens koblingene mellom den tenkende og den følende hjernen var i rivende utvikling, ble vi overlatt helt til oss selv. Uten hjelp fra foreldre eller andre nære omsorgspersoner til å lære følelsesregulering, lå alt til rette for utvikling av uhensiktsmessige, usunne, og direkte skadelige teknikker for å regulere følelsene våre. Disse teknikkene, gode som dårlige, ligger kodet i synapsene vi utviklet mellom den tenkende og den følende hjernen. De påvirker hvem vi er, og hvordan vi er - også overfor våre egne barn. Om ikke barna våre får dekket sitt behov for hjelp til følelsesregulering fra andre, er det overveiende sannsynlig at vi bidrar til å videreføre de usunne tilknytningsmønstrene våre til neste generasjon også.
Uten å ville det
Jeg skriver at sinnet bobler opp i meg, fordi jeg tenker at det er det jeg burde kjenne. Egentlig føler jeg meg bare nedtrykt og tom. Jeg tenker på hvordan det har vært for barna mine å komme til meg med sitt boblende sinne.
For jeg har registrert at de har vært sinte – ofte rasende og åpenbart utenfor sitt toleransevindu. Det stikker i meg når jeg tenker tilbake på hvordan jeg har møtt dem i disse situasjonene. For jeg synes sinne er ustyrtelig komisk. Fra min observastørpost, litt utenfor meg selv, betrakter jeg denne hylende ogskrikende personen som helt åpenbart er uten kontakt med den tenkende delen av hjernen sin, og får et voldsomt behov for å le. Jeg har skjønt at reaksjonen min kan oppfattes som ganske så provoserende, og absolutt ikke beroligende. Så jeg har lært meg å forsøke å holde igjen. Men det er ikke så lett, og jeg klarer det ikke alltid. Jeg har alltid tenkt at man kan forvente at voksne mennesker opptrer rasjonelt. Så det har ikke bekymret meg ikke stort i møte med ektefelle og sjefer, selv om jeg innser at det har fått meg til å bytte jobb et par ganger.
Men hva med barna? Det de trengte fra meg, var en trygg havn dit de kunne komme med sitt sinne, og få hjelp til å forstå og regulere den helt naturlige og menneskelige følelsen som kokte inni dem. En dag sier en av dem:
Det er så ubehagelig å være sint på deg, Pappa.
Har jeg gjennom hele barnas oppvekst vært blind for min egen bremsefeil? Kan min manglende kontakt med eget sinne ha påført dem utfordringer som de kunne sluppet om jeg hadde vært bevisst dette tidligere?
Tanken gnager – den vil ikke slippe.
Første gang jeg hørte antydningen om at jeg som far ikke hadde strukket til, ble jeg helt målløs. Jeg vet ikke om jeg lo – håper ikke det. Men i egne øyne var vi en usedvanlig sunn og vellykket familie. I andre familier drikker man, slår hverandre og skiller seg. Da er det ikke rart at barna utvikler traumer. Men at det skulle være rom for traumer i den trygge oppveksten vi hadde gitt barna våre? Det var en helt fjern tanke.
Mønsteret som tegner seg er mer enn ubehagelig.
Et minne sniker seg inn på meg. Jeg har sittet stille i mørket på barnerommet i over en time. Hulkingen fra sengen er ikke så intens lenger. Livet er bekmørkt. Hun forstår ikke verden, og verden forstår ikke henne. Jeg vil så gjerne si noe for å trøste. I møtet med den bunnløse fortvilelsen griper jeg til det eneste jeg har – det som en gang hjalp meg.
Du kan be til Gud når alt er mørkt og vanskelig. Om du ikke har noen andre å gå til, så vil han alltid være det. Du kan komme til Ham med alt. Han vil alltid være hos deg, og alltid trøste deg.
Ordene kjennes som klinkekuler som glipper ut av hånden. De faller mot steingulvet. Jeg hører dem sprette og trille. Så er de borte - slukt av mørket.
Hun hulker videre. Jeg blir sittende i stillhet til gråten stilner. Men skjønner at det ikke skyldes mitt forsøk på å lære henne min måte å bearbeide vanskelige følelser på. Hun er bare utslitt.
I en liten lysning får jeg øye på en blåveis. Trassig strekker den seg opp fra den døde skogbunnen. Den skinner så fint i det varme lyset fra solen som nå henger lavt over horisonten. Det er som om den vil si:
Se på meg!
Du kan ikke stoppe meg.
Er det slik med disse tankene som uten forvarsel kaster seg over meg og tar over livet mitt også? Som en blåveis dukker de opp fra intet. Kraften de har i seg skader meg om jeg prøver å tråkke dem ned. For de vil fram. De vil ut. Men stopper jeg opp, bøyer meg ned, og betrakter den, ser jeg at den ikke er så farlig likevel. Det er bare en liten blomst. Den tar ikke over livet mitt. Og kanskje jeg til og med kan se noe vakkert i den.
Da er det kanskje ikke så farlig om den dukker fram igjen – en annen vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar