På tur med Neoadventuretravels

En klar dag ved elven gjennom Jilin

En klar dag ved elven gjennom Jilin

Lyden av vekkerklokken river meg ut av dyp søvn. Jeg spretter opp, litt overrasket over at jeg har sovet, noe jeg ikke tok som en selvfølge da jeg satte vekkerklokken på 0410 noen få timer tidligere, men først og fremst spent. I går lå smogen som et lokk over Jilin, en liten millionby nordøst i Kina som ikke er kjent for stort annet enn å være et nødvendig stoppested på veien til Changbaishan naturreservat. Kontakten vår, Dean, fortalte oss at motorveien mot flyplassen hadde vært stengt mesteparten av dagen, og hvis dette gjentok seg i dag så ville han gi sjåføren beskjed om å kjøre oss til togstasjonen slik at vi kunne ta det første toget kl 0700, litt knapt til å rekke flyet vårt kl 0800, men han beroliget oss med at dersom forholdene fortsatt var slik, så ville det ikke gå noen fly heller.

Kvelden før ble ikke akkurat som planlagt heller. Jobben var vel utført, kunden virket fornøyd og alt virket som det skulle. Planen var en liten middag, en øl, og så en tidlig kveld, slik at vi skulle rekke å få oss litt søvn før vi må stå opp. Jeg er akkurat ferdig med å tappe meg et varmt, deilig bad i suiten jeg måtte flytte til fordi myndighetene tok fra oss rommene våre. De trengte dem visst til en konferanse. Hans, min kollega, som den siste dagen ikke hadde snakket om annet enn hvor mye han gledet seg til å dra hjem, banker på døren. Han forteller at han har fått en epost med beskjed om at flyet vårt i morgen tidlig er kansellert, med beskjed om å ringe et lokalt nummer for å få booket om. Mens han står og snakker så ringer reisebyråer meg og gir meg samme beskjed, men de forteller samtidig at de har booket meg over på et fly fra et annet selskap som går en halvtime senere. Ingen problem, jeg vil fortsett rekke flyet fra Beijing, og komme meg hjem.

For Hans, som har spart noen kroner ved å bestille billetten direkte fra Air China på nettet, så er det ikke like enkelt. For å ringe utenbys fra rommet sitt må han om en operatør som ikke snakker et ord engelsk. Resepsjonisten, som snakker litt mer engelsk enn hun forstår, sier ok, ok, det er håpløst. Litt molefonken kommer han til rommet mitt og spør om vi kan bruke telefonen min. Sine egne har han ikke fått til å virke, hverken jobbtelefonen, som åpenbart er for gammel til å takle kinesisk GSM nett, eller privattelefonen som er låst til en vrien operatør. Forutseende nok skrur jeg av badevannet og blir med til hans rom, der vi de neste to og en halv timene kjemper mot utallige måter å skrive telefonnumre på, telefonsvarere på kinesisk og engelsk, og ulidelig , forvrengt kinesisk folkemusikk til 10kr per minutt, før vi kommer til en fyr som på ståtrende engelsk forteller ham at enten så kan han kansellere billetten, eller så kan han fly på fredag. 3 dager til i en skitten, grå storby, hvor inntrykket jeg sitter igjen med er hvor usannsynlig grå tilværelsen blir når en hver er seg selv nærmest, tuter på folk i fotgjengeroverganger på grønn mann, kaster matrester rett utenfor døren, brenner av store jordbruksområder, og nå, i følge norske nyheter, har startet opp de urensede kullkraftverkene for vinteren. Utsikten til å bli tre dager til er alltid annet enn lystig, men hva kan han gjøre? Han takker ja til fredagen, men går rett på nettet for å se etter alternativer. Flyet jeg har blitt booket om til er fullt, men han finner et alternativ litt senere på dagen. Changchun – Shanghai – Abu Dabi – Frankfurt, 36 timer. Verre rute skal du lete lenge etter. Han tar den, mens jeg tenker at jeg skal aldri reise jorda rundt igjen uten å booke igjennom et reisebyrå.

Tidlig middagen blir til sen middag. En øl holder ikke heller. Når jeg endelig skal bestille, etter å ha blaff meg rådvill igjennom minst 100 alternativer på ipad-en, gjør jeg en stor oppdagelse. Det er faktisk mulig å få kald øl i dette landet. Det eneste som kreves, er at man forteller at den skal være kald, og at de skjønner hva «cold» betyr. Hans glemmer å se på prisen, og bestiller noe han synes ser godt ut. Han får servert en liten skål med noen stykker svinekjøtt. Det går en god stund før jeg får min tallerken med stekte noodler, som jeg vet at er stor fordi jeg passet på å bestille noe som var dyrt nok til at jeg kan forvente et måltid som metter i alle fall en person. Hans er gretten. Hjemturen har gått i dass, maten har gått i dass, og nå kommer en skål kald ris, akkurat i det han skal til å sette til livs det siste kjøttstykket. Eneste oppmuntringen er ølet, som på tross av å være ganske smakløst, for første gang på turen er kaldt. Vi var, med andre ord, en ganske mismodig gjeng på to som gikk hvert til vårt for å pakke ferdig, og prøve å sove litt før sjåføren, ja vi håpet virkelig at han ville komme, skulle plukke oss opp utenfor hotellet 0500.

Smogen legger seg som et teppe over byen.

Smogen legger seg som et teppe over byen.

Så, det ville være en overdrivelse å si at jeg var veldig overrasket når jeg trekker fra gardinene, og ser, eller kanskje ikke ser, gatelyktene på den andre siden av gaten. Makan til ertestuing har ikke jeg opplevd i alle fall. Det er ikke mye jeg får gjort med det, jeg gjør meg klar og vi går ut. Vi ser faktisk ikke hovedbygningen, mindre enn hundre meter unna, men vi staker ut en kurs, og legger i vei, alt mens jeg reflekterer over at det sikkert er under slike forhold at man kan ha behov for å grave seg ned på fjellet. Halvegs over skimter vi lysene fra bygget og går inn i en folketom resepsjon. Kanskje ikke så rart, klokka er tross alt bare 0455, men vi fikk streng beskjed om å levere nøklene da vi sjekket ut i går kveld. Etter å ha banket litt på disken hører litt romstering, og ut igjennom den svarte døråpningen kommer en zombieliknende skikkelse vaggende ustøtt med hendene løftet foran seg mens hun utstøter noen uforståelige gurglelyder. Hans sitt forsøk på å få hjelp til å skrive ut reisesokumentene blir fort skrinlagt. Du er bra optimist hvis du tror at du kan få en zombie til å gjøre det du ville hatt store utfordringer med å få den best engelsktalende ansatte ved hotellet til å gjøre i våken tilstand. Så stod vi der da, og speidet, ikke at det var mye å se, men vi kunne i alle fall lytte. Fra tid til annen hørtes det motordur, og vi håpte at det skulle være sjåføren vår. Det var ikke noe poeng i å tenke på at han kunne ha forsovet seg, for det var fint lite vi kunne ha gjort med det.

Etter et kvarters tid ser vi en bil som kommer snirklende ut av tåkehavet med nødblinket på. I grunnen ikke så dumt trekk. Når smogen er så tett at det er umulig å se noe så kjører alle med nødblink for å bli sett, men det spørs om ikke det egentlig hadde vært enda bedre å la bilen stå. Men den luksusen kan ikke vi tillate oss, for vi har et par fly vi skal rekke. Ut av bilen hopper et bekymret ansikt som hilser, og legger i vei på kinesisk. Jeg slutter ikke å imponeres over kineseres urokkelige tro på at jeg, som med mitt lyse hår ikke akkurat kan si at jeg glir inn i mengden her, forstår kinesisk, særlig hvis de snakker sakte, tydelig og høyt. Men jeg tar et hint, antar at han forteller at motorveien er stengt, og at han skal kjøre oss til stasjonen. Vi får ikke gjort noe fra eller til, så vi setter oss inn, og for første gang opplever jeg forsiktig kjøring i Kina. Vi snegler oss igjennom gater der det du ikke ser mer enn 10m foran deg. Plutselig er vi midt i krysset, sjåføren famler for å finne ut hvor han skal svinge. En stakkars fotgjenger i gangfeltet klarer så vidt å hoppe til siden i det vi kjører på det jeg ikke aner om var rødt eller grønt lys. Kinesisk politi har, i følge norske aviser, uttalt at folk skal slippe bøter for å kjøre på rødt lys dersom smogen er så tett at det er umulig å se trafikklysene. Jeg er usikker på om jeg synes at det er den beste løsningen på det som er et åpenbart problem, men ved hjelp av mobilen, en håndfull satellitter og tante Google skjønner jeg at det er stasjonen vi er på vei mot. Sjåføren oss inn, og kjøper billetter til oss. Å, som utlending måtte identifisere seg med pass for å få kjøpt billett, hjelper ikke akkurat på den litt klamme følelsen av å bli overvåket i dette landet. Jeg leste nettopp i VG at to millioner kinesere jobber med å overvåke trafikken på nettet. Selv om de ikke skulle være mer effektive enn arbeiderene på fabrikken, der det typiske forholdet mellom dem som jobbet og dem som var på jobb var 1:5, så er det åpenbart fortsatt nok til å sørge for at alle forsøk på å nå det vi anser som harmløse sider, som facebook og twitter, enten endte i en tom side, eller på en eller annen kinesisk reklameside. Da jeg oppdaget at dette faktisk også gjaldt når jeg var koblet til nettet igjennom en sikker vpn forbindelse til jobb ble jeg faktisk litt skremt. Kanskje var det ikke tilfeldig at det første som skjedde da jeg koblet meg til internett i Kina var at telefonen automatisk lastet ned en masse oppdateringer, blant annet vpn appen, som til overmål ba meg om å godta en ny end user license agreement. Jeg skummet igjennom, og merket meg at det stod noe kryptisk om noen spesialbetingelser for Kina, men trykket som alltid på «accept». Jeg trengte den jo.

Men nå stod vi altså på Jilin stasjon kl 0530, og hadde fått hjelp til å kjøpe billett, noe som for en utlending fortoner seg som en umulig oppgave, og hadde en og en halv time til toget skulle gå. Fortsatt overrasket over at en frokost på KFC kunne smake så godt, blir vi forlatt på en benk ved utgangen for toget vårt. Vi er to. Det kan da ikke være så vanskelig. Finn noen med stor koffert, og følge etter dem, egentlig ikke så ulikt trikset jeg lærte for å komme meg helskinnet over et fotgjengerfelt. Sørg alltid for å ha en kineser på trafikksiden av deg. Største utfordring med dette er at det når du kommer til midten av veien, så må du gjøre en sidelengs buebevegelse slik at du kommer deg på den andre siden av kineseren du har plukket ut. Men med litt trening så er det utrolig hva man klarer.

En halv time før avgang begynner folk å stille seg i kø, lang kø. Vi har observert dette en gang før, og vet at det ikke er noe å stresse etter. Alle kommer med, og på dette punktet kommer den begrensede japansken jeg kan lese til nytte, i det jeg faktisk kan lese på billetten at bo har reserverte plasser i vogn 6. Så etter at den verste trengselen har lagt seg tusler vi ned og finner plassene våre. Eller tusle,… det er kanskje riktigere å si slepe. I tillegg til hver vår tunge trillekoffert så bærer vi en gedigen 20 kilos duffelbag som, takket være det 70 cm aluminiumsrøret som utgjør kalibreringscellen jeg trengte for å gjøre jobben min, var så bred at den ikke gikk igjennom hverken døråpninger eller de utallige stengslene man må gjennom når man reiser med tog. Om ikke annet, så var jeg sjeleglad for at jeg, mens jeg pakket før turen, fikk tips av en kollega om at vi hadde laget en ny og flere kilo lettere utgave av cellen jeg opprinnelig hadde tenkt å putte i bagen.

Dean vår hadde så rett. Når jeg, lettere engstelig fordi det bare er 45 minutter til avgang, står foran last minute innsjekkingen, får jeg bare beskjeden «delayed, delayed, delayed». Det er ingen grunn til å sjekke inn noe bagasje enda, og ingen ny tid for avgang. Vi kaprer et par av de siste ledige stolene, vel vitende om at dette var noe vi måtte holde fast på.

I avgangshallen på flyplassen i Cangchun

I avgangshallen på flyplassen i Cangchun

Tiden går fort når man har det moro, prøver å få noe fornuftig ut av innsjekkingspersonalet, og prøver å tyde hva stemmen på høyttaleren sier. Det at alt starter med «we are sorry to announce», og at et TV team rusler rundt og filmer, er ikke noe godt tegn. Så kommer beskjeden om at flyet mitt er kansellert, og situasjonen er snudd på hodet. Hans, som har fly senere på dagen, kan fortsatt komme seg hjem, mens jeg sitter fast. En telefon til reisebyrået, og jeg får vite at neste mulighet er samme tid dagen etter, men jeg må snakke med flyselskapet for å få ordnet med billetten. Kineserne rundt oss har fått matpakker. Den beskjeden har i alle fall ikke blitt gitt på engelsk. Innsjekkingspersonalet skriver 5 tall på boardingkortet mitt og sier «call». Jeg prøver, men kommer bare til en kinesisk stemme som jeg gjetter at sier at nummeret ikke er i bruk. Så jeg går tilbake og prøver å få et annet nummer. Han ser uforstående på meg, men til slutt skriver han noen tall til. Telefonnummer er ikke så enkelt når man skal legge til landskode. Skal den første nullen være med eller ikke, og så er det disse spesialnumrene som ikke kan ringeste fra utlandet. Jeg går systematisk til verks, og prøver alle kombinasjoner.

Mange forsøk senere kommer jeg til slutt til en telefonsvarer der jeg kan «press two for english». Jeg gjør det, det blir brutt. Prøver igjen, flere ganger, til jeg til slutt blir møtt med blidt «niehao». På spørsmål om hun snakker engelsk så får jeg på stotrende engelsk beskjed om at da skulle jeg «press two», noe jeg akkurat har gjort. Prøver reisebyråer igjen, men de kan ikke hjelpe meg med noe annet enn en helt ny billett. Lufta går litt ut av meg. Jeg telle timer. Litt support fra hjemmebasen kunne vært godt nå, men jeg må nok klare meg selv et par timer til.

Hans begynner nå å bli urolig. Det nærmer seg tid for innsjekking, og det er bevegelse på flyplassen. Noen sier at det er et fly som skal gå. Været ser litt lettere ut, men deg hjelper ikke meg. Utsiktene mine til å dra tilbake til hotellet, og satse på bedre resultat når jeg drar fra gardinene kl 0400 i morgen tidlig er ikke lystige. Jeg har fått nok av dette stedet. Jeg vil komme meg bort fra smogen. Jeg er lei av at mobilkameraet klaget over at det er for mye grått i bildene som jeg tar. Jeg vil komme meg til et sted det er lettere å komme seg hjem fra. Jeg husker at tante Google har fortalt at det finnes tog som gjør unna de 1000 kilometerne fra Changchun til Beijing på 7 timer, noe som faktisk betyr at jeg fortsatt kan klare å komme meg til Beijing med tog i løpet av dagen, slippe å være bekymret for å trekke fra gardinene kl 0400, og være rimelig sikker på å komme hjem i morgen. Det virker fristende, men jeg vil trenge hjelp. Det er fortsatt en stund til jeg kan regne med noe hjemmefra, så jeg starter med å be Dean om å sjekke togtider og muligheter. Hans har bestemt seg for å stille seg i køen for innsjekking. Vi ønsker hverandre lykke til, lover hverandre å fortelle hvordan det har gått etterpå, og skilles. Så er jeg er alene, bokstavelig talt i gokk, omgitt av en milliard kinesere som ikke er i stand til å hjelpe meg. Jeg ringer Dean igjen og får vite at det går et tog fra Changchun kl 1605 som vil få meg til Beijing i løpet av kvelden. Jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk, og får beskjed om å ta toget til Changchun, finne billettskranken der, og så ringe igjen.

Nå når jeg er alene kjenner jeg virkelig hvor tungt det er å trille, løfte og bære 40kg bagasje, men jeg tar det som trening. Jeg finner billettskranken, sier Changchun, og leverer fra meg passet og 20 RMB, som jeg tippet at er nok. Tilbake kommer pass, vekslepenger og en billett. Jeg finner utgangen, og setter meg fornøyd ned for å vente. Vel inne i Changchun oppdager jeg at dette faktisk er en ganske stod by, med en stor stasjon, full av folk. Jeg triller og sleper med meg bagasjen, og klarer til slutt å finne billettkontoret. 15 lange køer foran like mange luker. Jeg velger en, og gjør klar telefonen mens jeg venter. En igjen foran meg, og jeg ringer Dean. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre hvis han ikke svarer, men heldigvis gjør han det, og når det er min tur sender jeg telefonen sammen med pass og en god slump RMB gjennom luken i glassvinduet, og venter spent. De snakker sammen en stund, jeg smiler, og så kommer telefon, pass, vekslepenger og en billet til D22, lyntoget til Beijing, tilbake igjennom luka. Ganske fornøyd sleper jeg meg ut fra billettkontoret. Triller, bærer og sleper meg opp alle trappene, igjennom de smale portene, og til slutt igjennom sikkerhetssjekken, der en kvinnelig ansatt roper «knife» til meg og peker på den sorte bagen. Mens jeg i mitt stille sinn tenker at der ryker Leathermanen, trekker jeg på skuldrene og sier «what did you say?» Litt fnising og småsiskusjon mellom de ansatte senere, så vinker hun meg videre. Ventetiden på stasjonen bruker jeg til å få ordentlig fart på baktroppene, som jeg allerede har advart med noen god morgen sms-er. Det er to ting jeg trenger, et hotell nær stasjonen jeg kommer til, lite visste jeg om at Beijing har 4 ulike hovedstasjoner, og jeg trenger en bekreftet billett til i morgen. Vår nyansatte spektroskopist fra Kina, blir med største selvfølge satt på saken, og jeg føler at jeg har god nok kontroll til å legge ut på den lange togturen.

Fra avgangshallen på Changchun stasjon

Fra avgangshallen på Changchun stasjon

Ombord på toget, etter å ha dratt bagasjen over en uendelig lang plattform, 16 vogner er faktisk ganske langt, kan jeg for første gang denne dagen slappe ordentlig av. I min private stille sfære, skapt av aktivt støydempende hodetelefoner, farer milene av gåre, og mens folk rundt meg peller seg i nesa, promper høyt og ståker, kan jeg slumre litt. En times tid senere får jeg de bekreftelsene jeg ville ha, hotell og fly. Nå er det bare å finne hotellet, men i følge tante Google burde ikke det være særlig vanskelig.

Beijing stasjon er, kanskje ikke uventet, stor. Det er langt å gå, og underlaget er utformet med sagtannmønster slik at for hver 20. cm må jeg løte trillekofferten over en liten hump. Klokken er 2245, armene verker, men jeg gleder meg til å komme på rommet på Mariott, ta en dusj, og rane minibaren. Utenfor stasjonsbygningen ser jeg ikke noe lysende Mariott skilt noe sted. Jeg går både til venstre og høyre, uten annet resultat enn at jeg må avvise samme person som står der med lapp om supertilbud på overnatting for 3. gang. Hvite mann som går frem og til bake foran stasjonen med alt for mye bagasje, de må tro jeg er gal. Til slutt gir jeg opp og brøyter meg forbi pirattaxiene som skal ha 100RMB for å kjøre 300m, og stiller meg i den lange taxi-køen. Sjåføren ser litt rart på meg, men han kjører meg til Mariott for 15RMB. Jeg går inn, en dame synger skjærende falsk. Folk sitter med sine glass, og jeg tenker at her kan jeg kanskje til og med få meg et glass whisky, men først trenger jeg litt mat. I resepsjonen blir jeg møtt av et overstadig smilende «We ale veely veely soly. The hotel is full». Klokka er blitt 2345, jeg hadde snart reist i 20 timer, og dette var i grunnen ikke en beskjed jeg var spesielt klar for. Men de tilbyr meg et rom på leilighetshotellet, «flee of chage», og en av guttene skal følge meg dit i drosje.

Stort nok for en natt. Kvitteringen står på badekaret.

Stort nok for en natt. Kvitteringen står på badekaret.

Så sitter jeg der, i en leilighet på 70m2, to salonger, en spisestue, kjøkken, gedigent badekar og seng med plass til 3. Klokken er blitt 0015, og jeg hører det romle fra magen. Kjøleskapet er tomt, resepsjonisten forteller at det ikke finnes en matbit, så jeg må ut. Jeg går første til høyre, 50m og ser en liten sak med 3 bord. Jeg er klar for hva som helst, så jeg går inn. På spørsmål om de har noe å spise svarer hun at, det kan vi fikse. Vil du ha noodler, og en øl? Kald eller varm? Hun forsvinner ut, åpenbart til en noodelsjappe litt lengre nede i gaten, og kommer tilbake med noodlene. Jeg kaster i meg maten og drikker opp. Ber om å få med meg en kald øl, regning og kvittering. 200RMB for dette er, på tross av at prisnivået i Beijing er mye høyere enn på landet, mye, men hun har vært hyggelig og hjulpet meg, så jeg lar meg lure med glede. Kvitteringen ser jeg ikke noe til. Det blir så komplisert med skatt og sånt sier hun, og gir meg i stedet en ekstra øl. «This is your receipt». Jeg tenker den vil gjøre seg i reiseregningen, men er for sliten til å diskutere, går opp på rommet og tar kvelden. En lang dag med neoadventuretravels er over. I morgen skal jeg hjem!