Suse over nylagt is

 

195725

Suse over nylagt is

 

Dersom det skulle gått noen hus forbi at turskøyting er en aktivitet jeg setter pris på, så beklager jeg det virkelig. Jeg prøver i alle fall, så ofte som jeg bare kan, å formidle den fantastiske opplevelsen det er å feie i høy hastighet over store blanke isflater, under en knallblå himmel. Men mitt ønske om å formidle denne følelsen i gjennom et foto har stort sett endt opp i bilder jeg har valgt å ikke vise frem.

Refleksene i stålis har alltid fascinert meg. Overflaten er blank, men de små ujevnhetene bryter lyset på en måte som fascinerer meg. På gårsdagens tur oppdaget jeg også at de små iskrystallene som oppå isen, i kombinasjon med moderat lukkertid gir en opplevelse av fart. Så i dag fortsatte jeg der jeg slapp. På vei over Åmodtdammen setter jeg litt ekstra fart for å komme foran, og få sola og himmelen riktig plassert i bildet, snur meg på skøytene og fortsetter bakover mens jeg bøyer meg ned. Jeg prøver å tenke på hvor overgangen mellom bena og skøytene kommer, siden jeg vet at det vil skape trøbbel når bildet skal snus etterpå, og rekker så vidt å  skyte et par bilder før 50mm-en jeg har på kameraet blir for trang.

Utfordringen med å vise frem bilder er at følelsene et bilde skaper er så avhenige av referansene til den som ser bildet. Dette er på mange måter et bilde av en uskarp skikkelse foran en blå bakgrunn, skjemmet av en masse hvite streker. Likevel valgte jeg dette fordi jeg opplever at det uttrykker den opplevelsen jeg har når jeg, på en strålende vinterdag, suser over nylagt is. Så får tiden vise om det kun er på grunn av mine egne referanser, eller om det også kan formidle denne opplevelsen til andre.

Hvor nært er for nært, og hvor enkelt er for enkelt?

Is som brekker opp ved Årnestangen

Is som brekker opp over en sten ved Årnestangen

Ute på tur fylles jeg ofte av en følelse. Naturen og landskapet oppleves som stort og mektig, kanskje i kontrast til meg selv, der jeg opplever meg som liten og sårbar. Jeg fylles av en overveldende undring over alt, som er akkurat som det er, og at jeg får lov til å oppleve, og undre meg over dette. Freden oppleves som et tegn på guddommelig nærvær, som et singulært punkt i det kaos som jeg til tider kan oppleve at verden er preget av. Med denne altoppslukende følelsen er det altså at jeg opplever å komme til kort i mitt søk etter motiver. Å skulle presse denne uendeligheten av tid og rom inn i et hundredels sekunds billedflate på 36x24mm oppleves som umulig. Samtidig opplever jeg jeg i forsøket en tilstedeværelse, som i seg selv er en grunn god nok til at jeg drasser med meg den alt for tunge fotosekken på den ene turen etter den andre.

Så i vissheten om at jeg, uansett hva jeg gjør, ikke kan klare å få med alt, at jeg ikke kan klare å yte den tid- og romløse opplevelsen full rett, har jeg ofte i stedet søkt mot den andre ytterligheten, og tenkt, -Hvor lite kan jeg ta med og fortsatt klare å formidle noe av den opplevelsen jeg sitter med? Vannet fra Glomma gjør at istykkelsen varierer voldsomt i Norges største ferskvannsdelta, ved Årnestangen. Isen som frøs til tidligere i vinter har blitt liggende på bunn etter som energihungrige østlendinger har sørget for at vannstanden i Øyeren har blitt tappet ned. En stein ligger på bunnen, og isen sprekker opp i et mønster rundt den, som treffer en streng i meg. To utsrakte hender, lys fra himmelen som møter en mørk jord. Et bankende hjerte. Jeg går nært, konsentrerer meg om linjene, refleksene, og antydningene av farger. Vissheten om at min egen opplevelse av å ta bildet i svært stor grad påvirker hvordan jeg ser det gjør at jeg reflekterer over om jeg går for nært til at noen andre enn meg selv vil få noe ut av bildet. Men jeg tenker at dersom jeg ikke en gang i blant går for nært, så går jeg ikke nært nok, og lar det stå til. Jeg tenker at vi ser vel egentlig bare det vi vil se, her, som i alle andre deler av virkeligheten.

Og min virkelighet er nettopp det, min.

Ved Slottsholmen på Vannsjø

Solen går ned ved Slottsholmen på Vannsjø

Solen går ned ved Slottsholmen på Vannsjø

Noen turer er mer vellykkede enn andre, og det er ikke alltid at det er så mye som skiller den ene turen fra den andre. Der jeg, nesten friksjonsfritt, skøyter over den blanke isen på Vannsjø lar jeg meg fascinere over hvor lite det er som skiller en perfekt dag på isen fra en kald og selsom opplevelse, der i ytterste konsekvens både utstyr, forberedelse, kunnskap, samt psykisk og fysisk styrke blir satt på prøve. Selv om jeg er forberedt på det meste, så innbyr ikke dagens forhold, med 20cm, til annen bekymring enn hvor lenge det er til neste snøfall, som i løpet av en natt kan forvandle den blanke friksjonsfrie isen til en slapsegrøt som ikke innbyr til annet enn å lengte etter mildvær og regn. Siden skøyteisen ikke tar smålige hensyn, er det som kjennetegner turskøytere, i tillegg til evnen til å prioritere skøyteturer når isen er der, evnen til å i fellesskap finne, og dele, informasjon om hvor de beste isene til en hver tid er.

Derfor var det ikke noen stor overraskelse å møte Pollyanna, som sammen med de andre i Skiforeningens Turskøytegruppe sørger for at jeg alltid vet hvor den gode isen er. Solen har akkurat dukket frem under et lavt skydekke, og maler landskapet i varme farger. Framme ved Slottsholmen innser jeg utfordringen som ligger i å formidle den magiske stemningen med is, dryppende vann og solnedgang, som Pollyanna begeistret oppfordret meg til å fotografere. Jeg vet at faren er stor for at jeg går meg bort i det vakre, og kommer hjem med en masse intetsigende bilder, så jeg prøver å holde hodet kaldt. Himmelen må med. Det samme må isblokken. Jeg trekker mot venstre, ut i området med overvann, for å  la mest mulig av himmelen speile seg i vannflaten. Jeg sjekker isen en gang til før jeg går enda nærmere det rennende vannet. Det ville vært for dumt om jeg gikk igjennom i forsøket på å få med isblokken samtidig som jeg fikk linjene fra skyene til å reflektere i vannspeilet. Jeg eksponerer så lyst som jeg kan, uten at skyene blir brent ut, og vet at dynamikken i scenen er så stor at jeg må lysne forgrunnen litt i etterarbeidet for å klare å få frem min opplevelse av øyeblikket. Plutselig kjenner jeg at jeg er ferdig, at jeg allerede har tatt de bildene det er verdt å ta i dag. Solen har gått ned, og det er i ferd med å bli mørkt når jeg kommer tilbake til bilen.

Nyttig Informasjon om turskøyting