Kjære alle tanter og onkler

Internatfløyen på den norske skolen i Japan. Her bodde vi to og to på rommene nedover gangen. Personen i enden av gangen er nok omtrent like gammel som jeg var da jeg ble forlatt her første gang. Foto: Håvard Tørring

Kjære alle tanter og onkler – for det var det vi kalte foreldrene til misjonærbarna vi bodde sammen med på internatskolen. 

Fra tid til annen treffer jeg barna deres. Det er veldig hyggelig. På tvers av at vi er veldig forskjellige, så har vi et fellesskap i det vi har opplevd sammen, som gjør det godt å treffes. 

Men det er en ting som plager meg – en kommentar som går igjen. Jeg har fått den så mange ganger, og fra så mange personer, at jeg har mistet oversikten.

- Du er så heldig som har foreldre det går an å snakke med.

Og ja, jeg er svært takknemlig for å ha foreldre som valgte å lytte da raseriet fosset fram i meg for 15 år siden. I et rom jeg ikke ante at jeg hadde, satt syvåringen som ble forlatt på internatet. Han hadde vært stille og snill i 30 år og holdt alt inni seg. Men nå var det nok. Nå ville han hyle ut til all verden at det som skjedde med ham var galt. At de lyttet og lot syvåringen i meg få rase ut, har vært helt avgjørende for meg, og for vårt forhold. Derfor gjør det så utrolig vondt å stadig høre barna deres som bare drømmer om det samme.

For det var ikke så veldig spesielt det foreldrene mine gjorde.

De lyttet til historien jeg hadde behov for å fortelle uten å komme med innvendinger og uten å komme med forklaringer. Jeg visste at historien jeg fortalte rystet dem i grunnvollene de hadde bygd livene sine på. Men de skjønte at barn hverken kan, eller skal ta ansvar for foreldrenes valg og handlinger. Sine egne tanker, og sin egen smerte holdt de unna meg. 

Som voksen, skjønner jeg at det smerter. Det krever stort mot å bare lytte, når barnet ditt kommer med en historie om at valgene du tok i beste mening, og i dyp overbevisning, har påført dem vonde sår. Det har jeg selv opplevd som voksen.

Men dere hadde mot til å kaste loss for en ukjent fremtid på misjonsmarken. Jeg er overbevist om at dere har motet dere trenger for å bare lytte til barna deres når de har behov for å fortelle sin opplevelse av hva valgene dine har gjort med dem.

Nå opplever vi enda en generasjon med misjonærbarn som får kontakt med syvåringen i seg – en syvåring som ble forlatt på internatet – en syvåring som ikke klarer å være stille og snill lengre. De trenger å møte en tydelig åpen dør. Det er veldig sårbart – særlig å ta initiativet selv. De trenger å kjenne at det er trygt å fortelle. Faren er at historiene lukkes enda lengre ned der de gjør størst skade – både for dem, og for deg.

Så mitt råd til deg når en sint syvåring banker din dør:

Lytt!

Lytt uten forsøk på forklaring.

Hilsen

Håvard

Eksponentialfunksjoner i vår tid

Det finnes mange slags funksjoner, men eksponentialfunksjonen er nok blant de artigste. De er enkle å beskrive, og enkle å forstå. Men likevel kan det være så overveldende å ta inn over seg hva de egentlig vil fortelle oss. Derfor er det ikke rart at de i mange år har vært en del av matematikkpensumet som alle skal igjennom. Men nå viser det seg vel at ikke alt man har vært igjennom har vært like enkelt å fatte, så dermed har vi havnet i den litt pussige situasjonen at nesten hele verden går på tomgang mens vi venter på, ser på, og diskuterer tall, uten å se at  de ligger som perler på en eksponentialfunksjon.

Jeg er en turskøyter

Lykkelige skøyteløpere, på jomfruelig blank stålis, i Jotunheimen.

Jeg er en turskøyter. Jeg elsker å gå på is, og da tenker jeg ikke på sånn is med asfalt eller grus under. Jeg elsker å gå på is med vann under, på sånn is som tar meg mil etter mil innover i marka på en kald vinterdag. Blendet av en lav desembersol, og med sangen fra akkurat passe tykk is på øret, opplever jeg noen av livets vakreste øyeblikk. Alt dette imens jeg formelig kjenner at batteriene lades opp til å takle de korte og grå desemberdagene, fylt med hektisk arbeid, og alskens forpliktelser.

Norsk Skøyteguide på iskongressen

9. - 10. November var det Iskongress på Sørmarka konferanseshotell. Der fikk jeg sjansen til å snakke om skøyteguiden vi jobber med. Målsetningen for dette prosjektet er å presentere noen av de fantastiske turskøytemulighetene vi har i landet vårt.

På toppen av siden kan du se en liten smakebit, basert på de vannene som er gjort ferdige, som ble trykket opp og delt ut til de 190 deltakere.  Presentasjonen jeg holdt, finner du lengre nede.

Uten mat og drikke,...

Praktisk innpakning og innbydende navn

Jeg har tenkt en stund på at det er på tide å skrive litt om mat og drikke på tur. Mye av det som vises frem av turmat, bærer preg av at det blir fokusert mer på funksjon, enn på smak og opplevelse. Det går i havregrøt, real, potetstappe og kanskje til nød bacon. Det skal være lett, kjapt, og fylle en tom mage. Ikke det at det er noe galt i å overleve på tur. Jeg overlevde feks den første kanoturen jeg hadde sammen med det som ble min kone, for over 25 år siden. Til en ukes padletur på Kornsjø, hadde vi med havregryn, spagetti, og egentlig ikke så mye mer. Vi skulle på telttur, ikke på luksusferie. Ikke hadde vi sukker, ikke ketsjup, og ikke en gang salt. Ok, rett skal være rett. Jeg klarte faktisk å lure med en pakke pølser i tillegg, selv om det holdt på å koste meg ekteskapet. Det var bare så synd at den ikke holdt til mer enn første dagen.

Å padle i et postkort

Der det kvelden før var ganske rufsete, mellom Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden, og vi valgte å snu, kunne vi nå padle gjennom en bunke postkort, på vei mot Undredal

I mange år har det vært en drøm å padle fjordene på vestlandet. Amerikanere og kinesere reiser kloden rundt for å oppleve "the fjords". Men hver gang har vi endt opp med å dra sørover langs svenskekysten i stedet. Ikke et vondt ord skal sies om svenskekysten. Selv om den mangler det iskalde vannet og de spektakulære fjellene som reiser seg 1000m rett opp fra fjorden, så ser den ut til å ha en vesentlig bedre avtale med yr.no. Ja, jeg vet at det finnes folk som sier at det ikke finnes dårlig vær. Ikke hør på dem. Så det var med en viss forundring jeg konstaterte at det ikke kom til å bli tur sørover, da jeg en uke før avreise kikket på yr.no. Strålende sol, nesten vindstille, og temperaturer som innbyr til å la tørrdrakten ligge igjen hjemme.

Levende tro

Vi har vært på date sammen

-Vi har vært på date sammen.

Jeg tror du sa dette til meg hver eneste gang jeg traff deg de siste årene.

-Vi har vært på date sammen.

Du lente deg mot meg, og smilte lurt, som om dette var vår lille hemmelighet. Skjønt hemmelighet, du sørget alltid for at alle rundt oss også fikk vite det.

Du holdt deg godt fast i armen min, da jeg fikk lov til å geleide deg inn på Emilies, den kvelden for sikkert 15 år siden. Du var helt over deg over alle rettene som ble presentert av vertskapet, og fortalte at det var første gang du var på på date. Det jeg ikke fortalte, var at det var første gang for meg og.

Den ene lekre retten etter den andre ble servert, og du ble stadig mer overveldet over smakene, fargene, og komposisjonene. Jeg tror du nøt å for en gangs skyld få lov til å bare bli servert.

10 leksjoner om padling, vind og bølger

10 leksjoner rikere. Kona mente at jeg
definitivt ikke burde ta nytt profilbilde akkurat nå.

Det blåser kuling fra sørvest og det skummer hvitt på bølgetoppene utenfor Langero. Perfekte forhold for å prøve kajakken i litt utfordrende forhold tenker jeg. Jeg kan padle ut i fra den rolige bukta og utover mot Lyngholmen. Det vil bli mer og mer vind, og høyere og høyere bølger. Når det blir for ille kan jeg bare snu og padle tilbake til roligere farvann. Og skulle det gå så galt at jeg går rundt, så får jeg øvd på egenredning under realistiske og vanskelige forhold. Og på toppen av det hele, med den vindretningen vi har i dag, så vil jeg uansett blåse tilbake til utgangspunktet, så jeg synes jeg har en god plan når jeg trer på meg våtdrakten og gjør meg klar for det jeg håper skal bli en lærerik tur.

Så jeg padler i vei utover. Det siste jeg får med meg er kastelina, som jeg fester på dekk. Jeg vet ikke helt hva jeg skal med den, men det vil være for dumt å tenke at jeg skulle ha tatt den med. Området mellom Papper og Allholmen oppleves i grunnen ikke så ille. Til tross for en del bølger og frisk vind så går det greit fremover, så jeg fortsetter ut forbi Allholmen. Bølgene blir større og vinden tar bedre tak, men fortsatt opplever jeg å ha full kontroll. Kajakken beveger seg flott over bølgene og det gir en god mestringsfølelse å sitte oppi. Jeg kommer meg helt til Lyngholmen før det virkelig begynner å bli tungt. Vinden i mot er blitt så sterk at det knapt går fremover, men jeg gir meg ikke før jeg når østspissen av holmen. Da går det knapt nok fremover, til tross for at jeg padler det jeg kan. Jeg tenker at det får være nok, og starter på hjemveien.

Isen legger seg

Isen legger seg på Åmotdammen og danner en fantastisk S-form ut over vannet, en S-form som gir svaret på hvorfor jeg tidligere sesonger har registrert at isen rundt odden på den andre siden av vannet er betydelig tynnere enn utforbi flytebrygga. Fotografisk er det en utfordringen å fange dette. Jeg kjenner at jeg er begrenset av det sørgelige faktum at jeg må plassere stativet på moder jord. Og til tross for at kommunen har hugd ned nesten alt som var av trær langs den flunkende nye opplyste turveien, så hadde jeg hatt god bruk for en liten motorsag for å rydde bort et par uheldig plasserte trær. Det er fascinerende hvordan de samme trærne som øyet med letthet overser ute i den tredimensjonale verden totalt kan ødelegge inntrykket i det ferdige todimensjonale fotografiet.