Den lys-, men ikke lenger løypeløse lysløypa over Blystadlia

Frøydis og Fant ned den lys-, men ikke lenger løypeløse lysløypa fra Blystadlia

Huskjøpere som flytter til Blystadlia på sommeren, etter å ha gjort sine grundige undersøkelser av nærområdet, spør gjerne etter en stund om hva det er med denne lysløypa som går over Blystadlia. I tillegg til at den har noen utforkjøringer som knapt kan sies å være for nybegynnere, så har den i mange år manglet både lys og løyper. Der dette med lys etterhvert har latt seg løse ganske greit med medbragt, så er vi, når det kommer til løyper, fortsatt prisgitt kommunal velvilje.

Dette bilder ble til en kveld for flere år siden. I mørket, og med en løypekjører som, ut ifra kvaliteten på løypene, kunne mistenkes for å ha tatt fredagskosen på forskudd, var opplevelsen av å suse ned bakkene, bak en løpsvillig hund, ganske spinnvill. Men, som ofte når de gode ideene ramler ned i hodet, så er ikke kameraet med, så da blir det med tanken.

Men denne tanken om dette bildet har aldri sluppet taket, selv etter at Fant flyttet bort, og jeg motvillig måtte innse at dette kanskje var en av de sjansene jeg hadde latt gå fra meg. Så hadde det seg slik denne uken at Fant var på besøk. Jeg var ferdig med skituren min, og fruen var på vei ut. Sola hadde akkurat gått ned, og lyste i ferd med å nå det punktet der det er mørkt nok til å være mørkt, samtidig som det er lyst nok til å fotografere. Vel vitende om at dette er den typen sjanser man ikke kan la gå fra seg, karrer jeg meg opp av sofaen og ut i skiløypa, der jeg etter en kort jakt finner en passelig sving i en bakke som gir meg et utsnitt jeg liker. Jeg komponerer bildet ut ifra hvordan jeg tror paret vil komme ned bakken, og tar noen prøveeksponeringer for å få bakgrunnslyset riktig. I mens jeg hører Frøydis og Fant kave seg frem til toppen av bakken justerer jeg blender og lukkertid til noe jeg tror vil gi en passelig bevegelsesuskarphet, og fyrer av et prøveskudd til med blitzen som skal fryse bevegelsene.

Klar, nesten. De suser forbi mens jeg fyrer av en serie. Balansen mellom forgrunn og bakgrunn blir ikke helt god, så jeg ber aller nådigst om å få et forsøk til. I den neste serien blir lyset bedre, men på tross av kameraets 8 bilder i sekundet, så innser jeg at det var ett av de bildene, som ikke ble tatt i mellom de som ble tatt, jeg skulle hatt. Tredje forsøk, jeg tenker at dette er grensen for antall ganger jeg kan be noen som ute på treningstur ikke en gang ville ha stoppet for Kongen om å klatre opp bakken igjen, og endrer strategi. Jeg fyrer av ett eneste bilde, og det sitter. Selv om det ikke endte opp slik jeg hadde sett det for meg, var det akkurat det bildet jeg hadde drømt om, nettopp fordi det formidler den opplevelsen jeg hadde da bildet ble til for mange år siden.

-Og for ordens skyld. Takk til Rælingen kommune som i år har kjørt opp løypene over Blystadlia på en eksemplarisk måte. Aldri har de vært så bra de årene jeg har bodd her.

Hvor nært er for nært, og hvor enkelt er for enkelt?

Is som brekker opp over en sten ved Årnestangen

Ute på tur fylles jeg ofte av en følelse. Naturen og landskapet oppleves som stort og mektig, kanskje i kontrast til meg selv, der jeg opplever meg som liten og sårbar. Jeg fylles av en overveldende undring over alt, som er akkurat som det er, og at jeg får lov til å oppleve, og undre meg over dette. Freden oppleves som et tegn på guddommelig nærvær, som et singulært punkt i det kaos som jeg til tider kan oppleve at verden er preget av. Med denne altoppslukende følelsen er det altså at jeg opplever å komme til kort i mitt søk etter motiver. Å skulle presse denne uendeligheten av tid og rom inn i et hundredels sekunds billedflate på 36x24mm oppleves som umulig. Samtidig opplever jeg jeg i forsøket en tilstedeværelse, som i seg selv er en grunn god nok til at jeg drasser med meg den alt for tunge fotosekken på den ene turen etter den andre.

Så i vissheten om at jeg, uansett hva jeg gjør, ikke kan klare å få med alt, at jeg ikke kan klare å yte den tid- og romløse opplevelsen full rett, har jeg ofte i stedet søkt mot den andre ytterligheten, og tenkt, -Hvor lite kan jeg ta med og fortsatt klare å formidle noe av den opplevelsen jeg sitter med? Vannet fra Glomma gjør at istykkelsen varierer voldsomt i Norges største ferskvannsdelta, ved Årnestangen. Isen som frøs til tidligere i vinter har blitt liggende på bunn etter som energihungrige østlendinger har sørget for at vannstanden i Øyeren har blitt tappet ned. En stein ligger på bunnen, og isen sprekker opp i et mønster rundt den, som treffer en streng i meg. To utsrakte hender, lys fra himmelen som møter en mørk jord. Et bankende hjerte. Jeg går nært, konsentrerer meg om linjene, refleksene, og antydningene av farger. Vissheten om at min egen opplevelse av å ta bildet i svært stor grad påvirker hvordan jeg ser det gjør at jeg reflekterer over om jeg går for nært til at noen andre enn meg selv vil få noe ut av bildet. Men jeg tenker at dersom jeg ikke en gang i blant går for nært, så går jeg ikke nært nok, og lar det stå til. Jeg tenker at vi ser vel egentlig bare det vi vil se, her, som i alle andre deler av virkeligheten.

Og min virkelighet er nettopp det, min.