«50 shades of gray» ved Nordre Skjælholmen

Sjøisen brekker opp ved Nordre Skælholmen

Sjøisen brekker opp ved Nordre Skælholmen

Himmelen er grå, snøen som falt i løpet av natten ligger som et mykt teppe over landskapet. Etter noen uker med kulde ligger sjøisen tykk i Bunnefjorden, men i dag er det bare et par minusgrader. Litt myk is og motvind gjør det likevel til en frisk og tung tur fra Ormøya og forbi Malmøya. Himmelen går i ett med den snødekte isen. Snøen i lufta gjør at den lille kontrasten som Nesoddlandet tilførte scenen er i ferd med å forsvinne.

Bak Nordre Skælholmen blir det med ett stille. Vi er i le for vinden. Langs land ser vi sporene etter tidevannet som løfter og senker det enorme isflaket, som dekker fjorden, slik at isen brekker opp langs stenene som ligger ute i vannet og friskt vann strømmer over isen som får et svakt grønnskjær. Jeg tar frem kameraet og prøver å fange stemningen igjennom linjene og formene i landskapet. Plutselig letter skydekket litt, og jeg ser antydninger til at over det hvite lokket er det fortsatt en sol, som om noen måneder vil forvandle landskapet til en symfoni av lys og farger, som selv de beste kamerasensorene vil ha problemer med å fange.

Utfordringen i dag er en helt annen. Filene jeg har med med meg hjem er grå. Ingen ting er hvitt, og ingen ting er svart. Jeg tenker at det var jo ikke dette jeg så. Det var ikke dette jeg opplevde. Selv om filen fra kameraet sier at snøen var skittengrå, så opplevde jeg den som hvit, kanskje med toner av blått i skyggepartiene. Den tilsynelatende grå isen langs land husker jeg absolutt med et grønnskjær, og solen som ikke helt klarte å trenge igjennom skydekket var i allefall hvit.

Det digitale mørkerommet skiller seg ikke stort ifra det analoge i at målsetningen med det som gjøres er å i størst mulig grad kommunisere opplevelsen og budskapet som ligger skjult i negativet eller billedfilen for den som betrakter sluttresultatet. Jeg skrur litt på noen knotter, prøver å være tro mot opplevelsen, samtidig som jeg må ta hensyn til begrensningene i mediet bildet skal kommuniseres på. Hvor godt resultatet er kan alltid diskuteres. I det digitale mørkerommet er det alt for enkelt å gå seg bort i det havet av muligheter som finnes, men der det i filene som blir presentert fra kameraet ikke ligger noen som helst intensjon om formidling, ligger det i allefall her et oppriktig ønske om å, igjennom både det som er gjort på kameraet, og etterpå, formidle noe av den stemningen vi opplevde i le for vinden bak Nordre Skjælholmen i dag.

 

Ved Slottsholmen på Vannsjø

Solen går ned ved Slottsholmen på Vannsjø

Solen går ned ved Slottsholmen på Vannsjø

Noen turer er mer vellykkede enn andre, og det er ikke alltid at det er så mye som skiller den ene turen fra den andre. Der jeg, nesten friksjonsfritt, skøyter over den blanke isen på Vannsjø lar jeg meg fascinere over hvor lite det er som skiller en perfekt dag på isen fra en kald og selsom opplevelse, der i ytterste konsekvens både utstyr, forberedelse, kunnskap, samt psykisk og fysisk styrke blir satt på prøve. Selv om jeg er forberedt på det meste, så innbyr ikke dagens forhold, med 20cm, til annen bekymring enn hvor lenge det er til neste snøfall, som i løpet av en natt kan forvandle den blanke friksjonsfrie isen til en slapsegrøt som ikke innbyr til annet enn å lengte etter mildvær og regn. Siden skøyteisen ikke tar smålige hensyn, er det som kjennetegner turskøytere, i tillegg til evnen til å prioritere skøyteturer når isen er der, evnen til å i fellesskap finne, og dele, informasjon om hvor de beste isene til en hver tid er.

Derfor var det ikke noen stor overraskelse å møte Pollyanna, som sammen med de andre i Skiforeningens Turskøytegruppe sørger for at jeg alltid vet hvor den gode isen er. Solen har akkurat dukket frem under et lavt skydekke, og maler landskapet i varme farger. Framme ved Slottsholmen innser jeg utfordringen som ligger i å formidle den magiske stemningen med is, dryppende vann og solnedgang, som Pollyanna begeistret oppfordret meg til å fotografere. Jeg vet at faren er stor for at jeg går meg bort i det vakre, og kommer hjem med en masse intetsigende bilder, så jeg prøver å holde hodet kaldt. Himmelen må med. Det samme må isblokken. Jeg trekker mot venstre, ut i området med overvann, for å  la mest mulig av himmelen speile seg i vannflaten. Jeg sjekker isen en gang til før jeg går enda nærmere det rennende vannet. Det ville vært for dumt om jeg gikk igjennom i forsøket på å få med isblokken samtidig som jeg fikk linjene fra skyene til å reflektere i vannspeilet. Jeg eksponerer så lyst som jeg kan, uten at skyene blir brent ut, og vet at dynamikken i scenen er så stor at jeg må lysne forgrunnen litt i etterarbeidet for å klare å få frem min opplevelse av øyeblikket. Plutselig kjenner jeg at jeg er ferdig, at jeg allerede har tatt de bildene det er verdt å ta i dag. Solen har gått ned, og det er i ferd med å bli mørkt når jeg kommer tilbake til bilen.

Nyttig Informasjon om turskøyting