Løvetann blant svaberg

Løvetann blant svaberg

Livet består av små og store underligheter. Ett av livets underligheter er at jeg har hatt anledning til å få Kari Grasmo til å kommentere noen av bildene mine. Mens hun sitter å betrakter dette bildet, innimellom kommentarer om farger, format og linjer, spør hun meg om hva slags blomst dette er. Selv om det er mye jeg tenker på når jeg tar et bilde, så hadde jeg ikke ofret særlig mye tankekraft på hva slags blomst dette var. På mine turer i Hvalers skjærgård har jeg alltid vært fascinert over disse enslige blomstene som tilsynelatende vokser rett ut av fjellet, som på tross av sitt tilsynelatende håpløse utgangspunkt makter å finne en bitteliten sprekk i fjellet der de kan borre ned sine røtter, og som klarer å karre til seg nok næring til at de kan vokse og blomstre.

Når jeg foreslår at det er noe prestekragegreier, fordi jeg ikke kommer på noe bedre, får jeg kontant beskjed om at det er helt feil. Det er en løvetann. Jeg tygger på det, skjønner det ikke med en gang siden jeg mener å huske at løvetann pleier å være mer gul enn dette. Plutselig skjønner jeg at jeg akkurat har blitt fortalt hva jeg ønsket å formidle med bildet. Det jeg søkte å formidle, der jeg gikk over svabergene og lette etter enslige blomster jeg kunne ta bilde av, var den respekten og beundringen jeg føler overfor alle de, som på tross av et vanskelig utgangspunkt i livet, klarer å finne et fotfeste og skape seg et godt liv.

Roen i bildet trues av det mørke dominerende partiet der noe kan skimtes, men ikke sees. Refleksen av himmel skaper håp for den lille blomsten som står, tilsynelatende godt plantet i en av sprekkene som også skaper linjene som leder blikket inn i, og igjennom bildet. Og tittelen på bildet kunne ikke bli annet enn «Løvetann blant svaberg»