Sykler i Amsterdam

Med rød hatt

Amsterdam er en by som rommer så mye. Ikke bare er det et sted det er enkelt å reise til, kanskje nettopp fordi det er et sted man ikke reiser til, men igjennom. Her har du noe for en hver smak. Blomster for blomsterelskere, og øl for de som liker det. Selv de som elsker kaffe kan få seg en interessant opplevelse her. Men her jeg står ved en av de utallige bruene, som gjør det komplett umulig å finne frem i denne byen, slår det meg hvor mange syklister det er her, og hvor usannsynlig gamle og slitne sykler de triller rundt på. Mange av butikkene har egne benker der damene kan parkere slitne mannfolk mens de gjør sitt fornødne. Jeg står altså her med kameraet i stedet, og prøver å fange noen øyeblikk med sykkel.

Når hovedmotivasjonen er at jeg venter på min frue, kan det være så som så med både motivasjon og fokus, så jeg føler ikke akkurat at jeg får til noe som helst, og bestemmer meg for å gjøre noen forsøk med lang lukkertid og panorering. En ganske skarp syklist som suser over brua, som er uskarp på grunn av panoreringen, kan blit tøft, tenker jeg i det noe grenseløst rødt dukker opp i sidesynet mitt. Jeg vet i det jeg får øye på damen med rød hatt at jeg har tabbet meg ut. Et minutt tidligere var kameraet satt opp og klart for det bildet jeg vet at vil være borte innen 5 sekunder. Jeg må bare gjøre det beste ut av det,  tar et par skritt ut i veien i det hun passerer, og prøver å holde kameraet så stødig som jeg kan mens jeg i full fart komponerer et bilde. På toppen av brua blir hun litt ustødig, og setter benet i bakken. Bildet knipses i det hun sparker i gang og sykler videre. Dette gav bildet akkurat den skarpheten det trengte for å kunne fungere.

Blikket til en katt

Puntu

Det hender at jeg, når jeg møter blikket til en person, får en sterk følelse av at dette er en person som tror den er bedre enn meg. Slik er det ikke å møte blikket til en katt. En katt tror ikke at den er bedre enn meg, den vet at den er bedre enn meg. Høyt hevet som den er over min sfære, kan den aller nådigst la meg få lov til å klø den litt bak øret. Men bare så lenge den selv vil, for plutselig har denfått nok. Han kaster sitt mest overlegne blikk på meg, strekker seg så lang han er, spaserer bortover stuegulvet, og legger seg over 3 seter i sofaen.

I dette bildet har jeg forsøkt å fange dette blikket. Det er nært, men likevel fjernt der det ser ut av bildet. Stor blender gjør at det meste av bildeflaten er uskarp. Linjen mellom katten og bakgrunnen danner en svakt s-formet diagonal, som sammen med tegningene i kattepelsen fører blikket i en spiral inn mot øyet, som er skarpt, og er bildets sentrum. Den lysegrå bakgrunnen gir bildet ekstra dybde. Dette er et bilde som handler om flater, strukturer og linjer, noe som blir fremhevet igjennom presentasjonen i sort hvitt.

Buskjæret

Etter uværet, Buskjæret på Langero

Himmelen er mørk. Det har så vidt sluttet å regne. Bak de tunge skyene ser jeg at været blir lettere. Jeg tar med meg kameraet ut på brygga. Luften er klar og stille, slik den ofte er når en kraftig sommerbyge har vasket verden ren. Den lave solen, som nesten trenger igjennom det tunge skylaget gjør at fargene virker dypere og klarere enn de pleier. Buskjæret har alltid fasinert meg, der det ligger helt for seg selv, nettopp på et skjær, som knapt er større enn bua. Nå tjener den som en hytte for de som er så heldige å ha en far som en gang kom på den hinsides tanken det måtte ha vært at akkurat her skal jeg bygge en sjøbu. Lukkertiden er lang nok til at krusningene i vannet blir jevnet ut kort nok til at ikke alle detaljene i refleksene fra bua blir beholdt. De små krusningene i vannet danner en diagonal som leder øynene inn mot døra, som står på vidt gap. Den mørke himmelen ligger som et lokk over bildet og leder blikket nedover mot refleksene i vannet som speiler både de lyse og de mørke delene av himmelen og på samme tid, og gjør dette dramatisk rolig bilde.

Veiene på Hvaler

Veien til Vauverkilen

Veiene på Hvaler har alltid fasinert meg, der de slynger seg frem og tilbake, opp og ned igjennom det vakre landskapet, som er kledd i gult og rødt. Det er høst, regnet har tatt en liten pause, og lyset fra den grå himmelen gir landskapet et mykt preg. Over bakketoppen fremstår veien mot Vauverkilen som en slange som bukter seg igjennom landskapet. Jeg lar veien bukte seg langs diagonalen for å lede blikket innover i bildet og skape dybde. Svingen i bunn av bakken gjør at blikket, i stedet for å forsvinne ut av bildet blir slengt tilbake i bildet på en ny runde. Den konseptuelle kontrasten mellom den lyse trestammen og den mørke lyktestolpen tilfører bildet spenning i stedet for å forstyrre.

– Det er i allefall det jeg ønsker å tro der jeg står midt i veien og håper at bussen ikke skal komme akkurat da.