Vi har vært på date sammen.

-Vi har vært på date sammen.

Jeg tror du sa dette til meg hver eneste gang jeg traff deg de siste årene.

-Vi har vært på date sammen.

Du lente deg mot meg, og smilte lurt, som om dette var vår lille hemmelighet. Skjønt hemmelighet, du sørget alltid for at alle rundt oss også fikk vite det.

Du holdt deg godt fast i armen min, da jeg fikk lov til å geleide deg inn på Emilies, den kvelden for sikkert 15 år siden. Du var helt over deg over alle rettene som ble presentert av vertskapet, og fortalte at det var første gang du var på på date. Det jeg ikke fortalte, var at det var første gang for meg og.

Den ene lekre retten etter den andre ble servert, og du ble stadig mer overveldet over smakene, fargene, og komposisjonene. Jeg tror du nøt å for en gangs skyld få lov til å bare bli servert.

For du var alltid den som serverte. Selv fra et lite rom på internatskolen i Japan, visste jeg alltid at, i Steinanveien, der er det et kjøkken der jeg når som helst kan få kakao med tilhørende krem og prat. Sånt føles trygt.

Men på date snakker man om helt andre ting enn når man sitter på fanget. Etter hovedretten bøyer du deg frem og senker stemmen slik at ingen andre skal høre deg.

– Du vet, Håvard. Disse barna mine, de er så fæle til å skulle passe på meg. Synes du ikke at jeg er gammel nok til å bestemme over meg selv nå?

Så jeg dristet meg til et forsøk på å skjenke deg den kvelden. Tenkte at det ville jo være for galt om du bare hadde ventet på at noen skulle spørre. Men der skal jeg si at du var klar, som du gjerne var når noe engasjerte deg.

– Jeg har ikke drukket en dråpe alkohol i mitt liv, og da skal jeg greie å holde meg unna så lenge jeg lever.

Det var til i dag, det. For i dag er det Jesus som rekker frem hånden sin, og leder deg inn til det mest Himmelske spisested. Jeg vet at dette er en avtale du har sett frem til lenge. Du har aldri latt en anledning til å fortelle om dette gå fra deg. Jeg tror nok at Englene på kjøkkenet, til tross for at de har hatt god tid til å forberede seg, kjenner litt på presset nå, for med deg ved bordet, tenker jeg, er kun de best godt nok. Derfor tror jeg de har vært helt nede i den innerste kjelleren og børstet støvet av en 2000år gammel flaske. Du vet den som Jesus lagde fra vann under bryllupet i Kanaan.

Og den dagen det er min tur, så håper jeg det er du som står der og byr meg armen, og himmelvant viser meg til bords og hjelper meg med å bestille det beste de har på menyen. Kjenner jeg deg rett, så har du sørget for at de har spart en flaske av den beste vinen også.

Dette er bare en historie, om hvordan jeg ble møtt av deg. Vi er 13 barnebarn og 28 oldebarn som alle har sin helt egen historie om hvordan du møtte hver og en av dem. Du hadde et stort hjerte med et eget rom til hver og en av oss, der vi fikk føle at vi ble sett.

 

 

10 leksjoner om padling, vind og bølger

Det blåser kuling fra sørvest og det skummer hvitt på bølgetoppene utenfor Langero. Perfekte forhold for å prøve kajakken i litt utfordrende forhold tenker jeg. Jeg kan padle ut i fra den rolige bukta og utover mot Lyngholmen. Det vil bli mer og mer vind, og høyere og høyere bølger. Når det blir for ille kan jeg bare snu og padle tilbake til roligere farvann. Og skulle det gå så galt at jeg går rundt, så får jeg øvd på egenredning under realistiske og vanskelige forhold. Og på toppen av det hele, med den vindretningen vi har i dag, så vil jeg uansett blåse tilbake til utgangspunktet, så jeg synes jeg har en god plan når jeg trer på meg våtdrakten og gjør meg klar for det jeg håper skal bli en lærerik tur.

Så jeg padler i vei utover. Det siste jeg får med meg er kastelina, som jeg fester på dekk. Jeg vet ikke helt hva jeg skal med den, men det vil være for dumt å tenke at jeg skulle ha tatt den med. Området mellom Papper og Allholmen oppleves i grunnen ikke så ille. Til tross for en del bølger og frisk vind så går det greit fremover, så jeg fortsetter ut forbi Allholmen. Bølgene blir større og vinden tar bedre tak, men fortsatt opplever jeg å ha full kontroll. Kajakken beveger seg flott over bølgene og det gir en god mestringsfølelse å sitte oppi. Jeg kommer meg helt til Lyngholmen før det virkelig begynner å bli tungt. Vinden i mot er blitt så sterk at det knapt går fremover, men jeg gir meg ikke før jeg når østspissen av holmen. Da går det knapt nok fremover, til tross for at jeg padler det jeg kan. Jeg tenker at det får være nok, og starter på hjemveien.

Med vinden i ryggen og surf på bølgene når jeg østenden av Lyngholmen på en brøkdel av tiden jeg brukte andre veien. Opplevelsen av kontroll i bølgene gjør at jeg velger tilbakeveien rundt Allholmen. Jeg tenker at det vil være god trening i å prøve seg på litt bølger og vind fra siden også. Det går riktig så fint en stund også, helt til jeg plutselig kjenner at timen i padling med sidevind er over, og at neste post på programmet er egenredning i bølger og sterk vind.

Jeg ligger i vannet og prøver å summe meg litt mens jeg passer på å holde godt fast på kajakken. Jeg vil nødig miste den i den sterke vinden. Hadde jeg ikke hatt line på åra så hadde nok den reist sin vei allerede da. Det kommer en båt bortom og spør meg om jeg trenger hjelp, men jeg sier at jeg har det bra, og at det var nettopp dette jeg var ute for å trene på. De drar, men lover å komme tilbake om en stund for å se at det går bra.

Jeg prøver å løfte baugen på kajakken mens jeg snur den for å få ut så mye vann som mulig. Dagens første leksjon er er at det er veldig mye lettere å gjøre dette på flatt vann. Jeg gir opp, og ender opp med en snudd men halvfull kajakk. Jeg vil nødig miste åreposen, så jeg bestemmer meg for at neste punkt på programmet tror jeg at er å feste padleåra på akterdekket. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg får den på plass, henter åreposen og beveger meg ut for å feste den til den andre enden av åra. Der får jeg dagens andre leksjon, da vinden tar tak i kajakken og drar ut padleåren jeg akkurat hadde festet på akterdekket. Jeg må bare stole på at stroppen padleåren er festet med er sterk nok til at ikke kajakken reiser av gårde mens jeg gjør meg ferdig med å feste åreposen ordentlig, slik at ikke den og skal reise av gårde. Så er det tilbake og feste den andre enden av åren under stroppene på akterdekket igjen. Jeg dytter åren godt inn for at den skal sitte så godt som mulig.

Med halvfull kajakk tenker jeg at det kan være lurt å prøve å få tømt den litt før jeg setter meg oppi. På magen over cockpiten med pumpa får jeg dagens tredje leksjon. Det tar ganske mye tid og krefter å tømme en halvfull kajakk mens det blåser og bølger. Så jeg gir opp etter en stund og bestemmer meg for å ta resten etter å ha satt meg oppi kajakken. Å klatre oppi og sette seg til rette går overraskende greit, og mens jeg støtter meg til åren som fortsatt ligger ute som en flottør pumper jeg videre med den andre hånden mens jeg holder pumpen fast mellom beina. Dagens fjerde leksjon blir at det er ikke noe mindre tungt å pumpe med en hånd, så jeg gir opp det også, kaster pumpen inn i cocpiten, får på spruttrekket og gjør meg klar for å padle videre. Jeg har drevet et stykke mot Allholmen, men det er fortsatt god tid til å komme seg inn i bukta mot Langero.

Men her kommer dagens femte leksjon. For å padle videre så må jeg ta løs åren som jeg støtter meg på. Kajakken, som nå kanskje er kvartfull, er ikke akkurat stødig. Etter å ha tatt løs åren, så må jeg ta av åreposen, som jeg tidligere festet godt, for å kunne padle videre. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg kan klare dette, og prøver i stedet å padle videre med åreposen på for å komme meg i riktig retning. Jeg kommer meg et lite stykke, men sliter med å holde retningen siden jeg ikke får noe tak i vannet på den siden åreposen sitter. Sjette leksjon avsluttes med et nytt plask, og syvende leksjon med febrilsk svømming for å redde pumpen som, siden den nå lå løst i cocpiten, var på vei til å drive bort. 

Dette hendelsesforløpet blir gjentatt et par ganger uten annet resultat enn at jeg innser at jeg, dersom jeg driver videre, ikke vil komme meg inn til Langero , at jeg har omtrent ett forsøk igjen før jeg må når Allholmen, at jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten, og dagens åttende leksjon i det jeg ikke finner pumpa noe sted. Jeg kikker meg rundt for å se om båten jeg snakket med i sted er kommet tilbake, men det er ingen båt å se, så jeg klatrer oppi kajakken igjen og lener meg mot åren med årepose. Jeg trenger en liten pause før jeg ved neste plask avslutter timen i åreposeredning, og går rett over på neste time som vil være i ufrivillig ilandstigning på ikke selvvalgt sted i høy sjø.

Jeg gjør et siste forsøk på å padle slik at jeg kan slippe å gå i land på Allholmen, men det går like dårlig som alle de andre gangene. Men mens jeg ligger i vannet og prøver å  vurdere om det finnes noen mindre ille steder å gå i land på på Allholmen, kommer det en hyggelig mann bort i båten sin og forteller meg at timen i ufrivillig ilandstigning er byttet ut med en time i redning med liten jolle. Jeg takker ja til tilbudet, og niende leksjon, i det jeg kaster over kastelina til båten, er at jeg aldri mer må glemme å ta med meg kasteline. Jeg velter meg oppi båten, og vi tauer kajakken klar av Allholmen og inn til Langero. 

Mange takk til denne mannen som tok seg bryet med å plukke opp en kanskje litt overmodig padler og gjøre den tiende og avsluttende av dagens leksjoner litt mindre strabasisøs enn den kunne ha blitt. Jeg er i stand til å padle på grovere sjø enn det jeg er i stand til å redde meg selv i. På samme måte som jeg har lært til å ikke kle meg etter temperaturen i lufta, men i vannet, så må jeg vurdere vind og sjø etter hva jeg klarer å redde meg selv i, ikke hva jeg klarer å padle i.

10 leksjoner rikere. Kona mente at jeg definitivt ikke burde ta nytt profilbilde akkurat nå.

10 leksjoner rikere. Kona mente at jeg definitivt ikke burde ta nytt profilbilde akkurat nå.

Isen legger seg

 

302293Isen legger seg på Åmotdammen og danner en fantastisk S-form ut over vannet, en S-form som gir svaret på hvorfor jeg tidligere sesonger har registrert at isen rundt odden på den andre siden av vannet er betydelig tynnere enn utforbi flytebrygga. Fotografisk er det en utfordringen å fange dette. Jeg kjenner at jeg er begrenset av det sørgelige faktum at jeg må plassere stativet på moder jord. Og til tross for at kommunen har hugd ned nesten alt som var av trær langs den flunkende nye opplyste turveien, så hadde jeg hatt god bruk for en liten motorsag for å rydde bort et par uheldig plasserte trær. Det er fascinerende hvordan de samme trærne som øyet med letthet overser ute i den tredimensjonale verden totalt kan ødelegge inntrykket i det ferdige todimensjonale fotografiet.